• Benektelse, manipulering og selvbedrag…

    Som 15-åring begynte jeg med hasj og etter hvert ble det amfetamin. Som 19-åring bestemte jeg meg for å bli narkoman og kjeltring resten av livet. Det var jo det jeg var. Det passet meg helt utmerket. Da jeg var 43 skjedde noe som gjorde at jeg skiftet livsmål

    Jeg vokste opp ved svenskegrensa. Som 15-åring begynte jeg med hasj og etter hvert ble det

    amfetamin. Som 19-åring bestemte jeg meg for å bli narkoman og kjeltring resten av livet. Det var jo det

    jeg var. Det passet meg helt utmerket.

     

    I Slottsparken traff jeg mange folk. De ble mine venner. Jeg var sprøytenarkoman fra jeg var 19 til jeg var 43 år. Jeg brukte amfetamin hver dag. Jeg var ingen hobbynarkoman. Det ble noe skole også. Jeg rotet meg igjennom treårig handelsgymnasium. Etter det ble det knarkbransjen. Der trivdes jeg godt. Jeg var en suksess. Jeg tjente enormt mye penger i tiden mellom 16 og 43 år. Penger var aldri et problem. Jeg hadde et hus og lommene fulle av kontanter. Jeg hater selvbedrag. Og jeg levde på et utrolig bra selvbedrag. Jeg skjønte ikke selv at jeg lurte meg selv. Så jeg hadde jo ingen grunn til å slutte. Hvis noen utfordret meg, måtte jeg forsvare meg og statuere et eksempel på at det var en dårlig idé. Det endte bak lås og slå.

     

    Jeg begynte i Retretten fordi jeg ikke orket å jobbe under soningen. Jeg fikk fri om jeg gikk til Retretten. Så jeg kom inn dit på helt feil grunnlag. Ingen kunne forandre meg. Jeg var jo narkoman og kjeltring, og det skulle jeg fortsette med. Men noen fra rusteamet mitt i kommunen mente jeg skulle følge opp etter soning og en del av Supportgruppa til ANTA-kurset i Retretten, selv om jeg mente var helt uaktuelt. Jeg fulgte opp så lenge jeg var i kriminalomsorgens overgangsbolig, men uten at jeg helt merket det  følte jeg plutselig at jeg var en del av denne gruppa. Det forandret alt. Med et rusfritt hode følte jeg meg likeverdig. Etter tre måneder sluttet jeg å drikke. Jeg så poenget i å slutte helt med rus mens jeg var en del av denne gruppa. Hadde jeg  holdt på alkoholen, hadde det vært kort vei til å ta litt amfetamin igjen også. Jeg liker egentlig ikke alkohol, men jeg elsker å være litt påvirka, men det er amfetamins effekt jeg forguder. Men jeg så ikke denne sammenhengen før en Likeperson i gruppa fortalte om sine erfaringer, noe jeg også kjente meg igjen på når jeg var ærlig. Etter hvert begynte jeg å forstå at jeg egentlig ikke hadde vært den ”kule lille fyren”. Jeg hadde jo vært noe helt annet. En kynisk og beregnende person som bare skapte trøbbel for seg selv og alle som sto nær meg.

     

    Etter at jeg fikk bedre innsikt handlet det om å rydde opp og bli den personen jeg egentlig er. Min far var blitt syk og gammel uten at jeg hadde fått det med meg i den «ruståka» jeg hadde levd i. Min søster som hadde egen familie hadde stått alene med å ta vare på våre foreldre

    uten at jeg hadde tenkt over det. Jeg hadde heller ikke fulgt opp min datter som er forventet av en far. Jeg tok vare på henne da hun var 6-10 år. Moren hadde forsvunnet og jeg måtte ta vare på henne. Det var ikke så lett. På det tidspunktet var helt uaktuelt å slutte å være narkoman selv om jeg hadde ansvaret for henne. Det gikk fire år og to rettssaker. Før den tredje rettssaken, måtte jeg levere min datter til en annen familie. Jeg måtte forklare henne hvorfor hun skulle være sammen med en annen familie. Den samtalen unner jeg ingen å ta. Retretten skapte en ”ramme” for at jeg skulle få til å bygge opp forholdet til min datter igjen. Vi snakket skikkelig ut. Det ble mitt livs lykkeligste øyeblikk. Jeg er også enormt takknemlig for at jeg også ble nærmere kjent med faren min før han gikk bort.

     

    Etter noe tilleggsutdanning innen regnskap fikk jeg raskt arbeid som regnskapsmedarbeider etter endt soning og levde veldig sparsommelig i flere år og har nå jeg fått kjøpt egen leilighet. Jeg har spart inn på alt hvor det kunne spares og fikk muligheten til å ta med min datter til Sør-Afrika på safari før hun giftet seg. Det var et stort øyeblikk å ta henne med dit og å få oppleve en far og datter-tid, bare hun og meg. Vi er gode venner i dag. Jeg jobber i et internasjonalt firma som har en skyhøy millionomsetning i året.

     

    Jeg blir helt varm av all tillit jeg i dag opplever: Min datter inkluderer meg som en ansvarlig far i sitt liv, min søster vet at jeg i dag kan avlaste når det kommer til vår mor, som regnskapsmedarbeider jeg overfører et titalls millioner til utlandet flere ganger i året. Dette og mye annet er en tillit som varmer. Kunnskapen jeg fikk i Retretten har vært redningen min. Det er helt klart. Jeg skal ikke stikke under en stol at jeg har hatt mange tøffe stunder i de 12 årene som har gått siden siste rus, hvor jeg har tvilt på om livet jeg lever i dag er verd det, men det er det. I dag har fått en frihet ingen rusmiddel kan i meg.