Egne erfaringer

Hei og velkommen hit

På denne siden ønsker vi å dele de erfaringer som viser at det nytter.

Vi starter opp med erfaringer fra en pårørende som deltok på ANTA-kursets famililehelg, deretter første ANTA-kurset vi hadde for kvinner høsten 2008, og videre følger vi opp med noen fra våre besøkende som gir masse håp. Helt til sist kommer det et lite reisebrev fra et tilsvarende hjelpetilbud som Retrettens i San Francisco.

Til sist ligger det noen oppsummeringer fra div. større og viktige kurs og konferanser vi har deltatt på.

- Hvordan forebygge overgrep mot barn

- Internasjonal konfernase av og for mannligeovergrepsofre

Håper du får er givende lesning og nøl ikke med å ta kontakt med oss om du har noen spørsmål vedrørende avhengighet eller pårørendeproblematikk.

En pårørendes erfaring

Som pårørende til en rusavhengig, vil jeg fortelle om mitt møte med Retretten. Var så heldig og bli invitert til familiehelg, da mitt voksne" barn" var på ANTA-kurs på Retretten. Var veldig spendt og veldig glad for og bli involvert for å få kunnskap om rusavhengigheten. Det var en lærerik helg. Følte meg veldig velkommen. Ble også tilbudt å ta øreakupunktur som de som gikk der kunne ta. Som pårørende har jeg vært veldig medavhengig og har hatt bekymringer daglig over mange år. Det gjør noe med en. Var litt "tja" til akupunkturen, men åpen for å prøve den helgen. Fikk høre at dette tilbudet kunne vi som pårørende komme å benytte oss av så ofte vil ville når retretten var oppe. Var veldig anspent den første gangen. men begynte å slappe mere av etterhvert. Når familiehelgen var ferdig tenkte jeg at dette følte jeg virkelig hadde noe for seg, så jeg fortsatte å dra dit for å ta nåler. Etter lang tid med dårlig, urolige netter med lite søvn og dårlig konsentrasjon om dagen med mange tanker, angst og bekymringer merker jeg at jeg klarer å konsentrere meg mye mer og sover nå mye bedre. Dette vil jeg anbefale dere som er pårørende til å prøve. Vi trenger virkelig krefter til å stå i alt og ikke minst få krefter til å ta livet vårt tilbake. Å jeg må berømme både personal og brukere av Retretten over hvor velkommen jeg har følt meg, som har gitt meg mot til og fortsette med øreakupunkturen.

Fra ANTA-kurset

Modulne

M1. Anta-gruppa 100 timer (5 uker, 4 dager i uken à 5 timer) kun for rusmisbrukere

M2. Familie/Nærs. 14 timer (Lørdag og søndag, 7 timer per dag)

M3. Support 80 timer (2 timer 1 kveld i 40 uker)

M4. Relasjonsuke 5 Døgn (Leier oss inn på Malungen Gjestegård.)

M1.Timeplan: Kl. 0900—945 Kl.1000-1200 Kl. 1200—1300 Kl. 1300—1400

Akupunktur/ro Foredrag Lunsj /torsd. NA-møte Oppgavejobbing

Status etter modulene

Modul Ant. oppstart Ant. fullført Staus

M1	11 Kvinner	9	1 brøt pga.rusmisbruk, 1 pga.økonomiprobl.
M2	6 m/pårørende	6 kvinner/ 5 pårør.	1 nærstående brøt
M3	8 kvinner/ 3 pårørende		Des.08: 3 kvinner (hver onsdag) Des. 08: 1 pårørende,1 nærstående ( 1 gang hver 14.dag)
M4	10 kvinner

Kvinne

Tablettavhengig

Først og fremst er jeg takknemlig for at jeg greier å føle takknemlighet igjen for den følelsen har vært fraværende lenge og jeg tror dette har vært det verste med alt som har vært. En forferdelig vond følelse overfor barna mine som jeg ikke har greid å glede meg over. For meg henger takknemlighet mye sammen med livsglede. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg kan gå til Retretten og få hjelp og støtte til alt av stort og smått, denne hjelpen har ført til at jeg er i stand til å føle takknemlighet og kjenne livsglede. Jeg er veldig glad for den optimismen jeg føler nå og har følt siden ANTA- kurset, jeg har noen som vil høre på meg og støtte meg når jeg treffer på utfordringer i hverdagen som tidligere kunne slå beina under meg. Jeg er veldig glad for at jeg begynner å føle meg sikrere på meg selv og hva jeg liker og ikke liker, jeg er glad for velvære jeg føler vokse ettersom jeg jobber meg gjennom oppgavene. Jeg er utrolig takknemlig for all kunnskapen jeg har tillært meg de siste månedene og jeg er veldig glad for at jeg har greid å vekke et engasjement inni meg som er sunt og som jeg vil ta vare på og jobbe med.

Kvinne

Alkoholiker

Jeg har lenge ønsket å dele med deg og Retrettens brukere og dens støttespillere om hva Retrettens tilbud har betydd for meg i min tilfriskning fra alkoholismen.
Jeg har vært edru i over 5 år nå, og det er først og fremst takket være hjelpen jeg har fått på Retretten.

Da jeg først kom inn dørene der var jeg ikke klar over hva problemet mitt var, jeg visste bare at jeg hadde det vondt og at jeg måtte få en slags hjelp. Jeg var redd, forvirret og fortvilet og hadde mye smerter både i kroppen og i sjelen. Dere møtte meg med en åpenhet og velvillighet fra første stund som ble viktig for at jeg selv kom til erkjennelsen av mitt problems sanne natur. Dette ble viktig for at jeg virkelig ville prøve å leve edru, og Retretten ble i den første harde tiden det stedet jeg kunne finne fotfeste igjen, få råd og praktisk hjelp mot tungsinn, abstinenser og hvordan jeg skulle mestre livet uten rus.
Dere møtte meg alltid med oppriktighet og glede og delte villig av kunnskap og omsorg for mine små og store problem. Jeg følte meg alltid velkommen og godtatt og dere forsøkte aldri å presse meg inn i noe jeg ikke var klar for.

Da jeg etter noen månders edruskap begynte å gå i 12.trinnsgrupper var det fordi jeg selv forsto at jeg trengte det, selv om det var hos dere jeg begynnte å ane hva slike grupper egentlig kan tilby.

Retretten repesenterer for meg stabilitet og trygghet som har vært umåtelig viktig i min gjennreisning fra sykdommen.
Jeg har i hele tilfriskningsperioden vært funksjonsfrisk, vært i full jobb og evnet å mestre min hverdag uten hjelp fra det offentlige. Jeg lever i dag som en tilfreds og takknemlig tørrlagt, jeg utdanner meg i et felt jeg lenge har interessert meg for, og jeg er stolt over at jeg finansierer denne utdannelsen selv.

Det er mitt størst ønske at Retretten skal bestå og at mange flere kan få hjelp til å takle livet som edru gjennom det tilbudet dere har.
Tusen takk for hjelpen og lykke til med utviklingen av Retretretten!

Stor og takknemlig klem fra Liv M

Mann

Kriminalitet og aktivt rusmisbruk.

Har sonet ca. 9 år i fengsel. Begynte å ruse meg som 15 åring, begynte da også med kriminalitet. Har brukt amfetamin daglig fra jeg var 18 til 43 år.

Vold.

Knivstakk en jeg hadde kjent i 35 år fordi han lurte meg og jeg ”måtte” statuere ett eksempel.

Fikk også skutt en i beinet med hagle. Dette var noe jeg følte var helt naturlig å gjøre.

Falskhet.

Jeg solgte narkotika, alle ”sleiket meg oppetter ryggen”. Så fort jeg var ute av døra snakket de dritt om meg. Til slutt ble det slik at om noen snakket pent om meg, lurte jeg bare på hva de ville oppnå. Dette gjorde at jeg bare fikk forakt og mistenksomhet for alle mennesker. Var fullstendig uten følelser.

Datter.

Det jeg mener viser galskapen i rusen best er mitt forhold til min datter. Tok over ansvaret for henne da hun var 6 år. Elsker henne over alt annet og kan gjerne ofre livet mitt for henne. Men det var ikke i mine tanker en gang å slutte med narkotika for hennes skyld.

Ble bare flinkere til å skjule rusmisbruket og det endte med at jeg mistet omsorgen for henne. Det siste jeg ønsket i verden.

Rusfri.

Ble midlertidig rusfri da jeg ble arrestert for snart 5 år siden. Første gang jeg har sonet uten narkotika. Sonet da litt over 3 og ett halvt år. Ble overflyttet til en § 12- institusjon.hvor jeg sonet . 2 og ett halvt år. En kamerat tok meg med på Rettretten og begynte med Nada akupunktur der. Etter nesten ett halvt år begynte jeg på et kontor noe jeg stortrives med og gir meg anledning til å bruke hodet. Har også tatt ett 1 års regnskapskurs der jeg fikk toppkarakter. Må si jeg var redd for at ikke hodet mitt skulle klare å følge med. Holdt på å si nei både til jobb og kurs pga. av dette. Men i dette momentet begynte jeg terapi med idividuell og gruppesamtaler hos Rita. Hadde egentlig ingen tro på slike samtaler så på det som rent tøv og noe jeg absolutt ikke trengte. Har også hatt en familiehelg med min datter der vi fikk tatt opp de vanskelige tingene. Det var tøft men veldig mye bedre forholdet vårt ble etter det. Etter 2 mnd. i terapien sluttet jeg å drikke, men hadde fortsatt tenkt å begynne å røyke hasj og ta amfetamin 4 uker i året. Halvt år etter det igjen feiret jeg min løslatelse ved å ha gruppesamtale. Da var innstillingen min helt snudd om i dag er jeg totalavholdene.

Det å være rusfri.

Har en jobb jeg trives med og har trygge og rusfrie omgivelser. Fått veldig godt forfold til mine foreldre og min datter. Jeg slipper alle intriger og falskhet og kan nå være helt ærlig både med meg selv og andre. Jobber fortsatt med meg selv og blir sjokkert over det selvbedraget jeg oppdager jeg har levd i. Men har fått et mye bedre humør og fått igjen gleden og spenningen med livet. Trives virkelig med å være rusfri.

Pårørende kvinne

Smerte, smerter og atter smerter fysiske og psykiske

Hvordan jeg har fått hjelp og veiledning i Retretten

Jeg er 41 år, og har fått hjelp av Retretten til å bli mer kjent med meg selv og har fått et bedre liv.

Da jeg først kom til Retretten hadde jeg mange somatiske plager og migrene.

Jeg fikk NADA akupunktur jevnlig, det førte til at jeg ble roligere og at jeg sov bedre om natten.

Jeg er barn av alkoholiker og er vokst opp i et hjem med en far som drakk hver eneste dag.

Det førte til mange somatiske plager som jeg ikke forbandt med at min far drakk i oppveksten.

Jeg begynte å snakke med hun som jobbet i Retretten og ble anbefalt å finne en selvhjelpsgruppe eller begynne i samtale grupper. Jeg begynte i en samtalegruppe der forsto jeg at jeg ikke var alene om alle de problemer som kommer i kjølevannet av å vokse opp med rus.

Jeg har aldri utviklet egen rusavhengighet, men har og har hatt andre typer avhengigheter.

Da jeg kom til Retretten så møtte jeg endelig noen som forsto hvordan jeg hadde det, det å bli møtt av noen som forsto var helt utrolig godt. Det eneste jeg hadde blitt tilbudt før av leger og lignende var sovetabletter og beroligende tabletter, noe jeg ikke ville ha.

Det å få den unike veiledningen til noe som kunne hjelpe meg å forstå meg selv og mitt liv bedre er helt utrolig.

Det å lære at jeg kunne få lov å stå opp for seg selv, det å kunne si i fra om ting, det å kunne stå i vanskelige situasjoner, det å få lov til å ta riktige valg, det å leve med mindre psykisk og fysisk smerte, dette er selvfølgeligheter for andre, for meg var det ikke slik.

Så jeg takker Retretten og NADA – akupunkturen for all hjelp og støtte.

Hasjavhengig mann

25-02-2007.

46 år med 22 års daglig. hasjmisbruk

Etter å ha vært ”nykter” i 2 dager, traff jeg tilfeldigvis Retrettens grunnlegger(Rita)den 24/5-02. Og TAKK for det.

22 år med rusmissbruk og liten interesse for samfunnet hadde satt sine spor i meg, både fysisk og psykisk. Jeg hadde ingen anelse om hvor i systemet jeg kunne henvende meg for å få hjelp og siden jeg alltid hadde jobbet, hatt et sted å bo og ikke vært systemet til byrde, vet jeg i dag, at jeg i hvert fall ikke ville ha fått noen hjelp, den gangen.

Da jeg traff Rita og hun fikk vite at jeg hadde sluttet med rusmidler og hørte hvordan tilstanden min var, fikk jeg tilbud om NADA akupunktur, slik kom jeg i kontakt med Rettretten. I starten gikk jeg ofte 2 ganger i uka og fikk akupunktur og Retrettens telefonnummer var alltid åpent. Jeg hadde ikke noe sosialt nettverk og ved å begynne å gå i Rettretten fikk jeg mulighet for å trene meg opp i å omgås med andre mennesker. Det var også et trygt sted å være fordi jeg traff på mennesker der, med og uten rusproblemer, som jeg kunne kjenne meg igjen i og lære av. Det som også var av kjempestor betydning for meg, var at Rita VISSTE hva hun snakket om og at det jobbet NYKTRE rusavhengige der, frivillig.

Den gangen visste jeg at det fantes grupper for anonyme alkoholikere, men det var alt. Rettretten fortalte meg om Anonyme Narkomane (heretter kalt NA)og spurte om jeg ville gå dit for å se hva det var. Rettretten ordnet til og med det slik at en person fra NA møtte meg i Oslo og tok meg med på mitt første NA møte.

Jeg har aldri kommet til rettretten uten å bli tatt i mot og sett, som et menneske. Det er alltid hjelp å få der, ”henvisning” til andre muligheter eller ”hjelp” til selvhjelp.

Uten rettretten og deres veiledning, tror jeg at mine sjanser til å bli rusfri ville ha vært små, i ettertid vet jeg hvor verdifullt det er å ha noen i ”ryggen”

I mai 2002 var jeg kjempe usosial og i dag er jeg stolt over de forandringene, til det bedre, som jeg har fått til. Mye av æren for disse forandringene gir jeg til Rettretten og de menneskene som jobber der, for uten Rettretten ville jeg ikke ha visst hva jeg skulle gjøre for å komme på rett spor i livet mitt. Selvfølgelig tar jeg min del av æren også.

Må nevne en ting til, TUSEN TAKK til de menneskene som har sørget for at Rettretten i dag, kan holde oppe 5 dager i uken fra kl.10-1530. For meg er det en stor trygghet å vite at jeg kan gå dit, når behovet dukker opp og ellers også. For mennesker som er i min og lignende situasjoner og som KJENNER TIL OG VET OM Rettretten, er dette et tilbud som ord ikke kan beskrive, det må oppleves.

Kvinne alkoholiker

Hei

Vil bare takke for alle hjelpen dere har gitt meg. Nå har jeg vært edru i 5 år - uten den hjelpen dere og NADA har gitt hadde ikke dette vært mulig.. Dere hjalp meg til å finne fotfeste.

Tusen takk

Flere erfaringer fra behandlere kan leses på http://www.nada-norge.no/erfaringer.htm

Et lite reisebrev fra San Francisco

Rita og Norma 21.juli 2008

SAGE

(Standing Against Global Exploitation).

SAGE er en ikke-kommersiell organisasjon, i San Francisco, USA, som arbeider for at livet til mennesker som er ofre av - som står i fare for å utsettes for - incest, seksuell utnyttelse, prostitusjon, overgrep, vold og/eller rusmisbruk, blir noe lettere. Norma Hoteling, incestoffer, tidligere rusmisbruker og prostituert grunnla SAGE i 1992 etter å ha vært rusfri i over 10 år og tatt en utdanning i ”Mental Health and substance abuse”. Jeg hørte om henne da jeg var praksis i New York 2006, samme sted hvor hun var utdannet, og har hatt et ønske om å treffe henne siden det. Først nå to år senere ble det mulig.

Det er mellom 200 – 300 kvinner/jenter og samme antall menn/gutter som går i ett eller flere av programmene til SAGE vært år. Programmene for kvinner har vært siden 1996, mens mennene fikk sitt i 2005. Menn har ikke fult så omfattende programtilbud som kvinner. Det er kjønnsrene grupper, men de mannlige transvestittene går i kvinnegruppene. SAGE’s jobber også aktivt for å hjelpe de helt unge, innsatte og traffickingofre. Både til de som er i sexbransjen, men også for de som holdes ulovelig i arbeid i andre bransjer.

De som kommer til SAGE er traumatiserte på en eller flere måter og de fleste blir behandlet for Post-traumatisk stresslidelse (PTSD). Flere har i tillegg diagnosen Avhengighetsyndromet og misbruker rusmidler, men ikke alle. Tall sier at 59 % av kvinner og 38 % av menn med rusavhengighet også trenger behandling for PTSD og derfor har SAGE lagt vekt på dette i sine program. Personene som kommer får hjelp til å finne alternative veier å gå - hjelp til å se at de kan komme ut av livet som gjør dem vondt. De får undervisning i ulike tema, blant annet om PSTD som kan hjelpe dem til å forstå seg selv bedre. Ved at de får kunnskap om hvordan ubearbeidede traumer påvirker både tanker, følelser og atferd kan de ofte handle annerledes når de står ovenfor situasjoner som aktiviserer disse traumene. Aktiviserte traumer, er som kjent, ofte en direkte årsak til opprettholdelsen av rusmisbruket og/eller annet dysfunksjonelt levesett. De husløse får hjelp til bolig og penger til livsopphold, komme seg lege og tannlege og videre inn i jobb eller til en utdannelse. Alle får også tilbud om NADA-akupunktur, urter, vitaminer, mineraler og lunsj hver dag.

Det er ingen krav til at de som kommer til SAGE skal være rusfri, for de jobber først og fremst med skadereduksjon og ikke totalavhold. Å være totalavholdende for en med ubearbeidede traumer er også mer eller mindre umulig i de fleste tilfeller. Men SAGE har et krav til atferd. De som har en støyende, aggressiv eller annen plagsom atferd for andre eller som ikke klare å følge undervisningen, blir bedt om å forlate lokalet. Ingen mister plassen av den grunn, men de blir bedt om å komme tilbake dagen etter eller når de har roet seg ned.

The Star Center – SAGE’s undervisnings – og terapigrupper

Det polikliniske dagtilbudet til SAGE har fått navnet det Star Center og er for dem med ulike overgrepserfaringer og traumatiske opplevelser, samt rusmiddelmisbruk eller annen selvskadende atferd, som alt sagt. Her jobber utdannede tidligere rusmisbruker og overgrepsofre som gruppeledere, noe som skaper den nødvendige trygghet mange klienter trenger. I tillegg er det ansatt en godkjent lisensiert sykepleier, en psykolog og en kroppsakupunktør, regnskapsfører og noen flere til andre administrative oppgaver. Man må ha en godkjent utdannelse for å sette all form for akupunktur i staten California. All tilnærming, både i terapi og undervisningsgruppene, utføres på en ikke-fordømmende og konfronterende måte som er helt nødvendig når man arbeider med traumatiserte mennesker. Arbeidet med bearbeidingen av traumer ved SAGE handler mye om å gjøre dem tryggere i livet. Hjelpe dem til å finne metoder som kan gagne dem best når de kjenner at de ”ramler” ut- hvor de gjenkjenner følelsen av å være små og hjelpeløse, og som til slutt utløser panikken deres. Det er en kjent sak at mennesker som er traumatiserte også er veldig sensitive for ytre påvirkninger og derfor kan man verken opptre fordømmende eller konfronterende for da vil de forsvinne og ikke komme tilbake igjen og dermed bli fratatt muligheten for hjelp.

SAGE har grupper for personer fra 12 – 70 år. De har nå etablert en helt ny gruppe for kvinner fra 18-24 år som jobber med stripping, i massasjestudioer og med salg av sex via internett. De har også fokus på det de kaller tidlig stadige av intervensjon for prostituerte. Det vil si at de igjennom spørsmålstillig til jentene, som arbeider med prostitusjon, motiverer dem til selv å stille spørsmål ved sin livssituasjon. Dette leder ofte til at jentene ønsker seg ut av det livet som er både fysisk og psykisk ødeleggende for dem. Personene i 60 – 70 års alderen jobber mest med sin avhengighet.

I tillegg til disse gruppene så har de et eget program for trafficking ofre og kvinner inne i fengslet som ønsker å gå inn i SAGE’s program etter løslatelse. Programmets temaer er alt fra å bare møte opp til et klokkeslett, lære om de grunnleggende menneskelige behov og til mer målrettet terapi. Klientene kan være hos SAGE’s opptil 2 år, men noen trenger å komme i lengre tid enn dette. Noen kan for eksempel trenge individuelle samtaler, sosialt samvær med trygge personer, det å ha et mål for dagen og/eller akupunktur – ingen avvises av SAGE.

Oppsøkende virksomhet

I forhold til traffickingen lager de kampanjer og trener opp sosialkonsulenter, personer som jobber på telefon 211 (sosialt opplysningskontor) og 911 (nødtelefon), politi, FBI/CIA, advokater, dommere og andre som kan være i kontakt med traffickingofre. Treningen går ut på å lære opp offentlige ansatte og de i det private næringsliv, i å se etter tegn som tilsier at personen de har med å gjøre kan være ofre. SAGE har fått laget leppomader og små sminkespeil hvor det står et telefonnummer ofrene kan ringe. De har valgt disse gjenstandene fordi dem vekker liten oppmerksomhet hos bakmennene. Dette gir SAGE til ansatte i nærliggende butikker og puber i områder hvor de vet det pågår prostitusjon av traffickingofre. SAGE’s ansatte går aldri inn på disse arenaene i frykt for å utsette seg selv og ofrene for fare. Det er en ansatt i SAGE jobber kun med denne gruppen og hjelper blant annet ofrene som tar kontakt med å få oppholdstillatelse og hun leder en egen gruppe som tar for seg temaer som er relevante for disse, i tillegg benytter disse jentene og guttene seg av de samme tilbudene som alle andre klienter får.

SAGE er også inne i fengslet, poliklinikker, døgninstitusjoner og lignende og forteller kvinne og menn om SAGE og hva de kan bidra med. Det er mellom 3 – 4000 som kommer til disse informasjonsmøtene i året. I fengslet har de en informasjonsdag og en gruppedag i uken. De som kommer fast til gruppen har uttrykt at de vil inn i deres program. I denne gruppen får innsatte hjelp til å få en oversikt over dem grunnleggende behovene de bør ha i orden før de går i gang med terapien. De kaller dette en stabeliseringfase.

Stabeliseringsfasen (Case management)

Denne fasen er det ikke bare for innsatte, men også for bostedsløse og de som kommer ut av avrusing og liknede. Denne fasen kan ta opp til 1 år eller mer for mange. Det er vanskelig å få bosted i San Francisco, men kommunen er behjelpelig når en person velger å gå i et rehabiliteringsprogram og kan dekke inntil 70% av husleien eller at klienten må dekke 30% av sin egen inntekt. SAGE bruker sikre hospits/hotell som botilbud for dem de hjelper. Sikre vil si at det ikke foregår rusing på stedet. Flere må hjelpes til lege og tannlege, samt at de må få sikret økonomien – SAGE’s ansatte følger alltid klienter som ber om det til de ulike kontorene første gang eller mer. I stabeliseringsfasen får de akupunktur og undervisning om mental og fysiske helse med hovedvekt på PTSD-symptomer, men de får ikke det som går under terapi – målrettet individuelt endringsprogram.

Flere med PTSD, som har levd ute på gaten lenge, har store problemer med å innrette seg sammen med andre og for disse kan derfor stabeliseringsfasen vare veldig lenge og mange klarer det aldri. For å forebygge flere slike menneskelige tragedier jobber SAGE veldig aktivt for de helt unge og har etablert grupper for dem. Mange av disse har falt ut av skole før fylte 12 år og jobber med sex og kriminalitet. De bor enten i hjem preget av vold, på barne -og ungdomshjem eller så sitter de inne ungdomsfengsler. Det å være hjemløs leder ofte til mange psykiske vansker og jo yngre jo mer sårbar er man for dette selvfølgelig.

Finansieres av - samarbeid med

SAGE er finansiert av både staten California og kommunen San Francisco, i tillegg til at de har flere som støtter dem i form av donasjoner. De samarbeider tett med sosialen, arbeidsformidlingen, rusinstitusjoner, polikliniske tilbud, hospits, hotell, leger og tannleger, samt politi, FBI/CIA, fengsler, dommere og advokater. I tillegg til en ansatt og lønnet stab har de også mange som melder seg til å jobbe frivillig. Det kan være alt fra å gi kiropraktikk og massasje til å lage til lunsj og gjøre det koselig i lokalet. Noen kommer også inn og holder forelesninger om helse og annet som er relevant for denne gruppen mennesker.

Oppsummering

Som både tidligere overgrepsoffer, hjemløs og rusmisbruker var dette selvfølgelig en fantastisk plass å komme til. Vi var mange der med mange likeheter i vår historie og den varmen og omtanken som ble uttrykt med ord og handling, mellom både ansatt og klient, må oppleves, den kan ikke forklares. Som leder av en brukerorganisasjon, terapeut og akupunktur-utdanner var det veldig godt å få så mange beviser på at man ved rett diagnostisering og tilnærmingsmetoder kan hjelpe mange flere mennesker opp fra det dypeste mørke og ut i lyset. Å få både høre og se hvordan mennesker med tilsynelatende helt håpløse utgangpunkt kan reise seg og få et liv i selvstendighet og frihet var enormt.

Det var også fint å se at det er mange veier som fører til Rom. Men andre ord så var det utrolig å se at innholdet i metodene og kunnskapen jeg selv har vært møtt med og tilegnet meg på ulike måter var satt i system – på ett sted. Personlig fikk jeg hjelp til min bearbeiding av traumer, sorg og savn ved at jeg møtte en katolsk prest (i mangel av penger til teraput/psykolog) som hadde mellommenneskelige samtaler med meg og som veiledet meg etter mine egne uttalte behov, samtidig som jeg tok en utdanning i grunnmedisin på sykepleienivå, akupunktur, kost og ernæring, atferd og reaksjonsforstyrrelser som er skapt i barne – og ungdomstid.

Som følge av min egen vei ut av det som var en av årsakene til mitt rusmisbruk og siden til det livet mitt eget rusmisbruk førte med seg, har Norma Hoteling ut i fra sin vei, hatt et ønske om å kunne hjelpe dem som tenger litt ekstra støtte på veien, ut av sitt rusmisbruk og/eller psykisk forstyrrelse. Beviser for at dette også er nødvendig har Norma fått igjennom sin egen historie og arbeidet hun gjør i SAGE i San Francisco og jeg har fått det igjennom min historie og jobben som gjøres av alle oss i Retretten - for våre brukere i fengslet og besøkende i våre lokaler - i Oslo (kanskje snart i Hamar og Askim?) .

Oppsummering av et kurs om måter vi kan forebygge seksuelle overgrep mot barn
foreleser Sigrídur Björnsdottir,
sigga@blattafram.is
sigridurbjornsdottir@gmail.com
Skrevet av Rita Nilsen, Stiftelsen Retretten
www.retretten.no

Dette er litt om kurset. Forelesningen gikk ut på hvordan vi som voksne kunne være med på å forebygge seksuelle overgrep mot barn. Hovedbudskapet gikk på at både vi som voksne og barn måtte styrkes igjennom økt kunnskap. Hun var veldig tydelig på at vi som voksne først og fremst måtte lære oss og tolke atferd og reaksjonene til barna fordi de ble ”tause” på ulik måte når overgrepet hadde skjedd og barna måtte læres opp til å sette grenser vedrørende egen kropp. Vi fikk også vite at det ikke hjalp å advare barna våre mot de fremmede stygge mennene som snakket til dem i parken, for det var ikke der primært overgrepene skjedde. Seksuelle overgrep er nok mer utbredt enn hva vi aner og dette påvirker ikke bare barna og deres nærmeste, men også oss som samfunn. Derfor må vi som voksne, uavhengig om det er våre egne barn, barn i nær familie eller andres barn, bry oss. Vi må være lojale mot barna, slik jeg ser dette.
Hun kunne fortelle at 1 av 4 jenter og 1 av 6 gutter er utsatt for seksuelle overgrep, 90% blir begått av en kjent person, 60% utføres av et familiemedlem. Overgriperen kan være eldre eller det som kan sees på som noe eldre eller jevngamle med offeret, men felles var at overgrepet stort sett ble utført av noen barnet har tillit til. Konsekvensene av dette er at vi får barn som vil slite både psykiske og fysiske inntil de får profesjonell hjelp til å bearbeide disse opplevelsene. De mest fremtredende symptomer er at de av ulik grunn ikke klarer å utvikle gode relasjoner med andre og livet deres preges av en vanvittig ensomhetfølelse. De mister både tillitspersoner og tilhøringheten til menneskene de omgås. Dette igjen gjør at mange kan slite med mye depresjon og angst. Som regel har dette rot i det nevnte og at de klandrer seg selv for det som har skjedd. Det er veldig vanlig at de går med en konstant frykt for at noe skal bli avslørt. I de fleste tilfeller har overgriperen også fortalt offeret at om de noen gang forteller noe, så vil så og slik skje med dem eller at dette vil ta livet av den eller den om de får vite noe. Mange av barna kan bli veldig utagerende og bli sett på som problembarn overalt eller innadvendte og usynlige. De hyppigste psykosomatiske plagene hos disse barna er magesmerter, hodepine, migrene og urinveisinfeksjoner. Veldig mange utvikler også søvn – og spiseforstyrrelser, som anoreksi og bullemi, og de fleste får store konsentrasjonsproblemer. Noen av disse igjen finner hjelp i selvskading og rusmisbruk. Som voksne kan de bli tidlig uføre på grunn av psykosomatisk sykdom, de kan også bli svingdørspasienter i psykiatrien og/eller rusinstitusjoner og noen blir gjengangere i fengsel
Foreleseren fortalte oss inngående om hvordan overgriperen gikk fram og hvilke araer de er å finne. De er overalt hvor man i utgangspunktet har tillit til personene. De er i barnehager, skoler, kirker, speideren, praktikanter, leger, barnehjem og ikke minst i eget hus. Overgripere vil man altså kunne støte på ett eller annet sted, det være seg gamle mennesker som litt eldre eller nært jevngamle med offeret. Av disse grunnene er derfor viktig at barn læreres tidlig opp i hvilke kroppsdeler de alene bestemmer over og hvor langt andre kan komme nær kroppen deres og at de skal forlate mennesker som overskrider dette og fortelle det til en voksen. Det er også viktig å lære barn til å lytte på magefølelsen når de står overfor noe som føles ekkelt og vanskelig. Dette er ting som måtte repeteres mange ganger. Barna må også læres til å vite forskjellen på hva som er gode og dårlige hemmeligheter slik at de ikke skal gå med vonde ting alene. Overgripere forlanger jo at de aldri må si noe og det er denne tausheten som er ødeleggende for barnet og deres utvikling.
Foreldre må også være enda mer på vakt når det gjelder internett. Mange barn og unge som er mye alene bruker nettet for å ha kontakt med venner eller finne nye venner. Overgripere presenterer seg som like unge som dem og siden får dem til å fortelle mye om seg selv og til sist klarer de å få til et møte. Ettersom den unge da som regel har fortalt mye om seg selv før møtet har overgriperen allerede et overtak på dem. Dette overtaket gjør at overgriperen kan på en indirekte eller dirkete måte uttrykker at de vil fortelle familien alt de vet om offeret om de sier noe om møtet. Foreleseren fortalte også at svært unge kommer seg inn på pornosteder på nettet og ser alt fra myk porno til SM. De har ingen mulighet til å forstå konsekvensene at det de ser og dessverre forsøker de det de ser ut på unge forsvarløse som de finner igjennom chattekanaler. Ofte er det disse som blir unge overgripere. Derfor bør barn og unge læres veldig tidlig opp at de aldri skal oppgi telefonnummer , adresse og emailadresse til noen nye venner på chatten.

Sigrídur Björnsdottir holder kurs for alle yrkesgrupper som jobber med barn og unge slik at de får gode verktøy i å forebygge overgrep. Hun fortalte at alle slike steder skulle ha en egen rutine i forhold til å handtere mistanker om overgrep mot barn. Det skulle være jevnlig seminarer på slike arbeidsplasser hvor dette var tema slik at overgriperen er klar over at personalet læres opp til å avsløre dem. Og i denne forbindelsen mente hun at vi kunne bruke mistenksomheten vår som et viktig verktøy og være ekstra våken når den tentes.
På dette kurset var det mange sosionomer, barnevernpedagoger, veiledere for unge fra 14 år, helsestasjoner, skolelegekontor, Elevrådsrepresentanter ungdomskole og vidregående, lærere, organisasjonen Mother of the world, representant for et internasjonal senter for kvinner i Ukraina, Rikspolisstyrelsen, Junis, IOGT-NTO, Svenske Barnmorskeförbundet, samt Else og meg fra Retretten i Norge
Så mine tanker rundt dette er at våre barn er verdens barn og at vi alle har et ansvar. Sigrídur oppfordret oss i benytte det verktøyet vi alle voksne sitter med: din samvittighet, din valgmulighet, din styrke og din medfølelse. Dette er verktøy som kan bidra til at færre barn blir offer for seksuelle overgrep eller bli værende i overgriperens klør
Les mer om kurset på .
www.darknesstoligth.org

Oppsummering
av Rita Nilsen

MaleSurvivor.org
2010 International Conference
Healing and Hope
MARCH 18-21, 2010 • JOHN JAY COLLEGE OF CRIMINAL JUSTICE • NEW YORK CITY

En svært viktig konferanse med et fokus som er mer eller mindre fraværende i Norsk rus og psykiatribehandling -overgrep mot menn, utført av menn og kvinner. De hadde faktisk flere innslag om kvinnelige overgripere, noe vi knapt har hørt om her til lands. Konferanse bar også preg av at den var satt sammen av brukere, alt fra planlegging, gjennomføring og evaluering, men den hadde også en høy faglighet og var svært godt organisert. Arrangørene var organisasjonen Male Survivors, en organisasjon av og for mannlige overgrepsofre. Foredragsholderne var alt professorer, personer med doktorgrander, sykehusledere, leger, psykiatere, psykologer, advokater, rådgivere innen avhengigheter og en olympisk mester i Hockey. Felles for mange av disse var at de selv er tidligere overgrepsofre- med og uten rusmiddelavhengighet eller andre avhengigheter, og alle hadde funnet en god vei ut av traumene som hadde låst dem på ulik måte. De delte alt fra hvordan de i dag kunne makte å være i forpliktende relasjoner, til å mestre det å leve med flere personligheter uten å ty til ulike typer av stimuli. Så for meg som kom fra en brukerorganisasjon og er fagansvarlig var det en enrom opplevelse på mange felt selvfølgelig.

Hvor mange hundre deltagere vi var vet jeg ikke, men det var konferansedeltagere fra hele verden. Jeg snakket med folk fra USA, Australia, Sveits, England, Danmark, Canada og mange flere jeg ikke vet hvor kom fra. Det var en del norske der også, flere fra ulike støttesentre for incest og overgrep, men også en fylkeslege, samt en kvinne som har skrevet en masteropg. om kvinner som utfører overgrep til en mann med doktorgrad på temaet.

Konferansen var svært godt organisert og den bar preg av at det var personer med brukererfaring som var med i gjennomføringen, som alt sagt. Flere av foredragene jeg var på bevisstgjorde oss, før vi startet, at det var brukere i rommet og at vi måtte ta de nødvendige pauser disse måtte be om. De gjorde oss også oppmerksomme på at alle hadde muligheten til å dele sine egne personlige eller yrkesmessige erfaringer, og av den grunn ble vi oppfordret til en lojalitetstausehtsplikt. Man kunne også ta opp dilemmasituasjoner man trodde man kunne få hjelp til å løse av foredragsholdere eller andre i rommet.

Før jeg begynner med min oppsuemmering eller hva vi kan kalle dette, vil jeg informere om at mine amerikansk/engelskspråklige ferdigheter ikke er 100%, så dette blir løst gjengitt. Ønskes det mer info. kan man sikkert kontakte www.malesurvivor.org og få tak i det jeg evnt. måtte mangle. Som for eksempel studier og lignende. Jeg må også tilføye at dette vil nok bære preg av de ting jeg selv er opptatt av, enten av personlige grunner eller tilfeller jeg selv står ovenfor i jobb.

Traumatisk stress og rusmiddelmisbruk
Fra gammelt av heter det seg at man ikke kan jobbe med psykiske problemer og rusmisbruk samtidig. Med dagens kunnskap ser man at vi må finne på noe som likevel kan gjøre dette mulig, fordi vi nå vet at rusmisbruket mater traumer og traumereaksjoner skaper behov for rusmisbruk. En kvinnelig prosessor understreket også at man fant flere traumepasienter blant rusmisbrukere enn hos dem med andre følelsesmessige forstyrrelser.

Hun ramset opp mange måter og teknikker som kunne brukes i arbeid med traumepasienter og hun mente at så å si alle metoder kunne fungere så sant pasienten og terapeuten var enige om målet på forhånd. Felles mål var noe som hun mente var underkommunisert i behandling av ruspasienter , og de spørsmål som kunne avdekke om pasienten hadde barndomstramumer ble sjeldent stilt. Det var svært viktig at man fikk avdekket om det var hendelser som var ubearbeidet fordi bla. konfronterende metoder eller veldig autoritære terapeuter fungerer svært dårlig på traumepasienter og gjorde dem bare dårligere. Flere studier kunne bekrefte dette. Hun mente at man kunne vurdere om en metode fungerte ved å se om man fikk redusert traumesymptomer og inntak av rusmidler, gjorde man ikke det måtte man finne fram til en annen.

En psykiater som arbeidet med å finne metoder som kunne skape en god relasjon mellom terapeut og pasient fortalte at det hadde blitt en del endringer i rusfeltet etter hvert som man fikk økt kunnskap. Etter hvert som det medisinskfaglige feltet hadde blitt mer oppmerksom på dette med rusmisbruk og traumer hadde det i seg selv endret mye i rusfeltet i USA. Behandlere var nå flinkere til å stille spørsmål fra første time som kunne avdekke om personer med rusmiddelavhengighet også hadde en traumeproblematikk fra barndom eller fra rusmisbruket. Selv behandlere i program som tidligere var kjent for å være veldig konfronterende hadde nå begynt å bli mer empatiske, fortalte han. Det arbeides nå med Amerika’s diagnosesystem DSM IV slik at de kan få en ny utgave DSM V. I denne nye utgaven vil de nå legge inn noe som kunne beskrive områder som kan utvikle traumer og på den måten begynne å jobbe skadereduserende for mennesker i risikosonen (les mer under skaderedusering).

Kunnskapen om kombinasjonen mellom rusmiddelmisbruk og Posttraumatiskstresslidelser (PTSD) kommer først og fremst fra studier gjort av Vietnamveteranere på første halvdel av 80-tallet, 10 år etter krigens slutt. På 90-tallet ble det gjort en stor studie av en Miller på kriminelle, og man fikk en fornyet interesse for dette temaet etter terrorangrepet 9/11 2001 da man så en dramatisk økning av alkoholmisbruk i New York.

Helt opptil 60% av rusmisbrukere ser ut til å slite med traumatisk stress eller PTSD og en kvinne med doktorgrad forteller at de fleste i hennes studie hadde vært flere ganger i rusbehandling , med ulike behandlingsmetoder og forskjellige ideologier og filosofier og samtlige hadde mislykkes. Etter nøye undersøkelse viste seg at ingen hadde fått en behandling hvor det psykiske aspektet hadde vært inkludert i behandlingen.
Hun understreket at rusmisbrukere som ikke fikk hjelp til traumebearbeiding ikke blir friske av rusmisbruk. De vil kun makte å være en rusfrie i perioder, men de vil alltid falle tilbake til rusmisbruk igjen.

Ulike traumebakgrunn
Flere av foredragsholderne hadde fokus på hvilken måte traume var påført fordi det var viktig at man fant ut om personen var relasjonsskadd. De kartla om traumene var skapt i barndom, om det var utløst av ulike type vold, fysisk og psykisk seksuelle overgrep, incest, tap av foreldre, ulykker, naturkatastrofer eller krig. Videre så fant de ut om personen i dag levde på en slik måte at de ble re-traumatisert. Noe som er veldig vanlig at rusmisbrukere gjør.

Studier viste at spesielt menn som hadde vært krenket seksuelt av kvinner definerte ikke dette som overgrep. Det var først når noen hadde hjulpet dem til å sette ord på opplevelsene deres at de selv forsto at deres relasjonsproblemer kunne relateres til et overgrep. Ca 10 % av menn med traumer har disse pga. seksuelle overgrep, men de søker sjeldent hjelp på samme måte som kvinner.

Som alt nevnt så er det mange som ikke selv har definert det de har vært utsatt for som overgrep og det igjen kan gjøre at en hel familie styres av en traumatisert person atferd, som ofte skaper dette igjen en opplevelse krenkelser og traumereaksjoner hos familiemedlemmene. En psykoterapeut ga et eksempel på mor med relasjonskader som skal oppdra barnet sitt, men som er helt ute av stand til både fysisk og psykisk nærhet. Hennes atferd virker avvisende for barnet og dette barnet blir enormt sårbar for alt som kan gi assosiasjoner på avvising senere i livet.

Seksuelle overgrep blir i de fleste tilfeller utført av noen i nær familie eller en som er tillitsperson, som lærere, trenere, kirkeansatte. Det kunne se ut som om de som hadde blitt krenket av lærere, trenere og kirkeansatte var de som hadde fått store problemer med bla. skole og utdannelse. Dette kunne slå ut i perfeksjonisme til analfabetisme.

Den olympiske mesteren hadde vært misbrukt av sin trener fra han var 12 – 16 år. Han var viden kjent for sitt konkurranseinstinkt og sin kampmoral. Han var villig til hva som helst for å vinne en kamp. Sannheten var at han var drevet av frykt. Han trodde at om bare ble god nok så ville treneren la han være i fred, og den dagen da treneren lot han være følte han seg ikke god nok, fordi han følte at treneren bare forlot han. Skammen fulgte han uansett hva han gjorde etterpå. For å holde ut brukte han store mengder av alkohol og narkotika helt fram til han holdt på å dø, men ble reddet. I dag er han gift og reiser rundt med kona si og deler sin historie for å hjelpe andre mannlige ovregrepsofre.

En av annen foredragsholder som var psykolog fortalte også om sine overgrepshistoriene og konsekvensene av dem. Han hadde vært utsatt for overgrep av kvinnelig lærer og kirkeansatt. Dette ledet til perfeksjonisme på skolen hvor han ble en ener, men pga. av den ambivalensen han hadde hatt følelsesmessig på grunn av disse kvinnene havnet han alltid i en relasjon med selvdestruktive kvinner. Han at den dag i dag ville det ikke ta han lang tid å havne i en relasjon med en slik kvinne og hvor han ville danset etter hennes pipe, om han ikke var på vakt. For han handlet det om å være veldig skjerpet og tilstede i seg selv i møte med disse kvinnene for i sin jobb møtte han på mange slike. I dag var gift og hadde en datter på 16 år, men som han sa, dette kunne han raskt miste om han ikke holdt fokuset der det skulle være. Han var tørrlagt alkoliker på 26 året og når han kuttet ut alkoholen så ble han arbeidsnarkoman. Han var bevisst dette også, men hadde funnet en fin balanse i dette mellom arbeid og familieliv.

En professor i Kinesisk språk og kultur hadde flere personligheter. Han var seksuelt misbrukt og terrorisert som barn og utviklet tidlig alkoholisme. Nå hadde han vært rusfri i 30 år og hadde kun 5 personligheter igjen og de ville han beholde fordi de hjalp han til å ha et rikt liv. Hver dag så spratt han opp med en nysgjerrighet på hva dagen kunne bringe han, men kona kunne være plaget av å våkne opp med en 62 åring som hadde opptrått som en 16 åring på rulleskøyter i Central Park dagen før. Ellers ble hun heller forstyrret av hans personligheter.

Felles for disse i dag var at de først og fremst våger å be om hjelp, noe de tidligere ikke kunne gjøre som et resultat av overgrepet som ble utført av en omsorgsperson eller en som var ansatt for å hjelpe. I tillegg til dette var de nå ute av offerposisjonen. De kunne gå på ”besøk” i fortiden for å se på hvorfor de bla. agerte som de gjorde av og til, men de gikk fremover selv om det gjorde vondt. ” If you are in hell – keep going, dont stop before the mirakle”, sa hockeyspilleren. Når du vet du har kommet deg igjennom smerten etter overgrepet vet du at du kan klare det meste livet ditt krever av deg, sa professoren. De snakket også alle om åpenhet og det å eie sin egen historie. De ville ikke gå rundt å være redde for å bli ”avslørt” lenger. Til sist sa de alle sammen at sinne og perfeksjonisme er det som skaper problemer og tilbakeskritt i prosessen.

Skaderedusering
Flere var innom dette med skaderedusering og de mente at denne jobben måtte gjøres når en rusmisbruker var i en rusfri periode, men at vi måtte gi opp kravet om rusfrihet for å komme i posisjon for behandling. De mente at rusfrihet måtte bli målet for behandlingen. Samtidig måtte behandlere også jobbe med sin egen holdning til en rusmisbruker. De måtte få bort filtret av at misbrukere ikke er til å stole på og at de er sleipe og manipulerer. Det nevnte er symptomene på sykdommen de sliter med og det livet de lever, og dette må behandlere benytte som en pekepinn i sitt arbeid fremfor å avvise den syke og behandlingstrengende.

Man bør også ha det skaderedusernede fokuset i selve behandlingen av en traumatisert pasient i aktivt rusmisbruk. Det er viktig at pasient og behandler har etablert et tillitsforhold og at pasienten har lært seg noen ferdigheter så han ikke fyker i strupen på noen i behandlingsprosessen og av den grunn ikke våger å komme tilbake. Det er også viktig i denne sammenheng å gjøre det klart for pasienten at målet er rusfrihet, men at det er menneskelig å bomme på målet underveis.

I England hadde de nå sett viktigheten av å drive forebyggende på områder som er kjent for traumeropplevelser. Menn med høy machofaktor som søkte seg ut i krigen kunne ofte ha en bakgrunn med barndomstraumer. Disse ble nå undersøkt veldig nøye for det viste seg fra tidligere erfaringer med slike personer at det var dem som slet med posttraumatiske lidelser når de kom tilbake. Mange ble tunge rusmisbrukere og noen begikk selvmord.

Det sterkeste innslaget som bar budskap om skaderedusering på langt sikt , var innlegget til en jurist som også var professor. Før han satte i gang foredraget sitt stilte han et spørsmål ut i salen: Hvor skal skylden adresseres? Lyset blir senket i salen og filmlerretet fires ned og foredraget starter. Det er høy musikk og vi ser blått hav som forteller at det er kaldt der og plutselig kommer en stor tankbåt i bildet. Vi hører en uforståelig melding som går over en radio, men vi forstår at det har vært en ulykke. Etter hvert så går det opp for oss at det er den mest alvorlige oljeulykken i Alaskas historie, et oljeutslippet på 42.000 tonn råolje fra tankskipet Exxon Valdez. Kapteinen var kanonfull. Lerretet blir hvitt og professoren spør igjen: Hvem skal bære skylden - den som er helt ute av stand til å ta vare på seg selv eller alle de som kunne stoppet han ved å løfte telefonen?

Det som gjorde dette ekstra sterkt var at kapteinen satt i salen med oss og at foredragsholderen ikke visste noe om dette på forhånd, så han beklaget det, men valgte likevel å fortsette som planlagt. Han tegnet så opp et bilde for oss av barn som var blitt misbrukt fra de var et par år gamle, hvor alle visste om dette og ingen hadde grepet inn og de som engang hadde vært barn var i dag tunge rusmisbrukere som gikk ut og inn av fengsel og psykiatriske sykehus. Han stilte det samme spørsmålet her: Hven skal egentlig ta straffen? I dag jobbet professoren for at man skulle få endret lovene slik at de som hadde samfunnets mandat til å ta vare på og beskytte måtte gjøre den jobben de var satt til ellers kunne de risikere å få en straffereaksjon. Han hadde klart å få det igjennom i New Jersay , og nå holdt han på for å få til det samme i New York.

Vi må ha tillit til at det de jobber med i DSM V også kan bidra til skaderedusering ved at de skal kartlegge områder som kan skape traumereakasjoner senere i livet. Og skal jobbe fram forebyggende tiltak for dette. Eksemplet som nevnt over med moren som slet med nærhet, vil bli et slikt området om noen av psykologene som var med i arbeidet fikk det som de ville.

Hvordan kan vi hjelpe i det komplekse landskapet
Terapien må lede til selvregulering og oppbyggingen av en selv, medisner kan for noen være en døråpner inn til behandling, sa en forsker. Men som alt nevnt er dette er felt som er preget av mange utfordringer, alt fra manglende fagkunnskap til holdninger hos behandlere. Flere av foredragsholderene stilte spørsmålet: hvem forteller dette mest om? Noen svarte også: Det var i alle fall ikke pasienten, for de har verken fått en rett tilnæring og behandling.

Flere sa også at alle som arbeidet i møte med mennesker med ubearbeidede traumer måtte lære seg å gjenkjenne symptomene på dette så de ikke trakk seg unna når disse kom til syne. All behandling må lede til færre symptomer av traume og minner for dette kunne også bidra til mindre rusmiddelinntak eller andre destruktive overlevelsesstrategier. Som nevnt mente de også at medisiner kunne være en god døråpner inntil behandling. For et av symptomene var at de kunne være ute av stand til å nyttegjøre seg behandling når livet og følelsene skapte kaos for dem. Uansett hvilken metode man arbeider etter med traumepasienter, med og uten aktivt rusmisbruk, så må den være med på å skape struktur i hverdagen og at det må være en plan i bånd som både behandler og pasient måtte være enige om, som nevnt over. Terapeut og pasient må også ha en god relasjon bygget på tillit.

De frarådet sterkt å benytte konfronterende terapimetoder og autoritære behandlere for dette skapte ikke en åpen og ærlig dialog mellom pasient og behandler, som er svært viktig i traumebehandlig. I slike relasjoner hvor frykten styrer så man at pasienter med frossen personlighet klarte seg tilsynelatende godt, men de utviklet et sterkere forsvar som gjorde funksjonell terapi vanskelig om man fikk et tilbakefall. De med svakere forsvar ble bare sykere og sykere. Pasientene måtte også utstyres med verktøy som gjør det mulig for dem å fungere i sin hverdagen, slik at de kan bli engasjert i sin egen terapi.

Som vi sier i Retretten, vi må være aktivt til stedet i vår egen tilfriskning.