• «HELGinnleggelsen» – en fugl i hånden for deling

     

    Det er ikke alltid en fugl i hånden er bedre enn ti på taket, men følger vi ordtakets betydning, så gjelder det til fulle. Ta vare på mulighetene som gis deg, det du har. Det som måtte komme, vet du ennå ikke noe om. Det du vet om, forvalt det riktig, så omsetningen blir forutsigbar. Det kan dreie seg om jobb og penger, og det kan dreie seg om verdier. Det du gir ut, får du som regel tilbake.

     

    Sommer`n dukka opp nå i helgen. Tar du D-vitamin på alvor, så lar du kroppen få sitt med lette klær. Tar du den helt ut, så blir det jevnere fordeling med den risiko å bli beglodd av fugler og fe for din blekhet mer enn din blyghet. Men ett sted må jo alle begynne, og noen velger å være den første.

     

    Med sol og badeliv, eller tanker om det i hvert fall, gir også noen utfordringer du må ta på alvor. Bruk solkrem, gjerne høy faktor, så lever du lenger er beskjeden fra Kreftforeningen og folkefornuften. Du vet hva du har, men ikke hva du får. Hold risikoen nede og forvalt din formue med omhu.

    Før helgen hadde jeg en lang og god kveld med Petter Nyquist, også kalt Petter Uteligger. Kanskje han alltid vil bli kalt nettopp det, Petter Uteligger, men det gjør ingenting for han har knyttet begrepet til flere enn bare til sitt eget hjerte. Det som vi engang hadde på avstand, litt som ti på taket, har vi nå inne i våre stuer. Han som person, har vi også tatt til oss. Vi kjenner`n ikke, men følelsen av ivaretagelse er sterk nok til at vi kjøper`n. Det er vår fugl i hånden.

     

    Utover noen timer med noen, så blir man godt kjent, i alle fall jeg, for jeg spør alt det jeg makter når noe interesserer meg. Se- og gjøre et forsøk sammen med andre på å forstå helheten.Tar telling på fuglene, bryr meg ikke så veldig av å ta tida, men hvor mange i stedet?!

     

    Når det gjelder Petter, så er det mange, for han representerer mange. Ikke bare de på gata, men også de hjemme. Til og med de som bare sitter inne, blir inkludert. Her er alle slags fugler inne på banen, og noen er faktisk ikke flyvedyktig i det hele tatt og sitter derfor ikke på noe tak. Men livets tak kan også være en utfordring, hvis ingen tar til ordet om hvorfor ingen reparerer det fatale hullet midt på.

     

    Petter teller noen fugler på taket og tar med den han har i hånda. Han stiller noen smertende spørsmål og viser til et regnestykke han har gjort oppåm åra på gata, og det er noe riv ruskende galt. Denne flyvedyktige krabaten Petter holder i hånda, er ikke den eneste som trenger ekstra tid på å komme seg. Det gjelder hele flokken på taket i tillegg. Da er en fugl i hånden bedre enn ti på taket, akkurat som ordtaket forteller oss hvordan det skal være. Vi må sette av mere tid når det er tida som jobber imot oss.

    Retrettens Nina & co + WayBack m.f. holder på i disse dager med å trimme ansatte i fengsler med å forbedre ulike løsninger på ulike utfordringer som har med rus- og tilbakeføringer fra fengsel til samfunn. Jeg tok en prat med vår egen Nina og Helge i etasjen over, og de forteller om en flid for å gjøre tilbakeføringer bedre og sikrere, men samtidig viser til nødvendigheten med kunnskap og erfaringsbasert informasjon. Missing link, der altså.

     

    Det er ikke alt du kan lese og fikse opp i fra en brosjyre og noen telefoner. Vi snakker fengselsfugler og et par brevduer som har sirkla rundt den samme linja en årrekke – hva skal gjøres annerledes for å få god statistisk virkning?

     

    Ting tar tid. TTT. De nylagde egga i reiret må klekkes og bli flyvedyktig. Innimellom på året, før høsten vel og merke, kommer gjøken og sniklegger sine egg oppi andres reir. Gjøken tilpasser eggenes form og farge i takt med andre fuglers behov for å skille ut hvilket egg som er hva, gjennom generasjoner med evolusjon. En tidkrevende prosess. Men den funker. For gjøken lar de andre gjøre jobben.

     

    Petter er alt annet enn en gjøk. Litt koko med det han holder på med, men det er bare bonus for han veit hva han holder på med. Gammel ekspedisjonsfarer som har opplevd ett og annet. Dessuten er han rågod på å samle alle egga i bånn og få dem flyvedyktig til en litt bedre hverdag – og noen ganger er det forskjellen som utgjør hele forskjellen..

    Alt dette og mere til vil du se i neste uke. Det er bare å begynne å glede seg.

    God helg, folkens.

     

    Red

     

    Michel

     

     

    HER ER HELGENS ANDRE DELING;

    RITA`S HJØRNE;

    Jetlag kan brukes til så mangt. I dag har jeg benyttet den til å mimre over tiden som har gått fra jeg var i utdanning hos Dr. Smith og Nancy Smalls ved Lincoln Revovery center en avd. for rus og psykisk syke ved Lincoln Hospital i Bronx, New York i 2005. Her på konferansen i Delaware ble jeg presentert ved: Rita grunnla Retretten i 2002, har arbeidet med NADA siden 1999 og i dag så er Retretten det nærmeste vi kommer Lincoln Recovery center. Et senter som hadde 400 pasienter i uka.

     

    12 år har gått og mye har skjedd. Lincoln Recovery center ble lagt ned i 2011 pga. den økonomiske  krisen USA var i. De som det sto dårligst til med i New York city mistet det eneste de hadde. Mitt møte med Lincoln var som å komme hjem og jeg ble mektig imponert over hvor Dr. Smith hadde bygd opp denne avdelingen fra begynnelsen av 70-tallet. Og det uten å være rusavhengig selv. Årene som har gått har vist meg hvordan han klarte det. Han så hva en som slet med rus hadde av underliggende problemer og hvilke behov de hadde for å kunne komme seg ut av helvete de levde i. Det var ikke noe som tilfeldig ble satt inn for at det skulle se pent ut for sykehuset. Alt handlet om hva pasientene trengte.

     

    Det som gjorde mest inntrykk på meg i 2005 var at Dr. Smith ALDRI startet opp noen terapi før pasienten hadde et egnet bosted. Og egnet bosted var ikke et hospits med mye rusing. Han var veldig opptatt av pasienten skulle bli selvstendig – den skulle stå oppreist av egen kraft og ikke holdes oppreist. Det er jo en viss forskjell og det er et slikt fokus jeg også har hatt siden jeg ble nykter, og som jeg overførte til Retretten. Så det var jo ikke rart at jeg følte det som å komme hjem da jeg kom til Lincoln.

     

    I disse dager skal Retretten arbeide tettere med Diakonhjemmet, Omsorg og det kan på mange måter virkelig kan bli et Lincoln Recovery Center. På Lincoln var det alt fra psykiatere til rådgivere med egen rusbakgrunn og de hadde hele staten New Yorks beste  resultater.

     

    Men denne refleksjonstiden på mårra’kvisten gjør meg også trist. Det å se Dr. Smith forteller meg at årene går og at jeg må bruke tiden jeg har klokt. Ikke henge meg opp i uvesentligheter som hva andre måtte tenke og tro om meg. Jeg vil aldri bli likt av alle. Det vil alltid være noen som uvitende og vitende tillegger meg meninger og holdninger jeg ikke har – av ulik grunn. Jeg må holde fokus på det jeg ønsker og som gir meg energi. Den beste kilden til det er å se rusavhengige reise seg.

     

    Dette sitatet av Marcus Aurelius tar jeg med meg inn i dagen:

    En som dør i høy alder, og en som dør ganske ung, lider samme tap. For nuet er det eneste menneske kan miste, siden det er det eneste han har. Ingen kan miste det han ikke har

     

     

    NA-MØTE «Sinnsro i sentrum», holder fulle hus, ikke bokstavelig, men allikevel veldig kuult. HVER FREDAG, altså kl 1200. Møt opp om du trenger en deling eller vil gi en.

     

    Annelen Anta, Nina, Mona, Frank-Rune, Anders og alle frivillige på dekk gjør en knallinnsats mot sommer`n for å få brukere skikkelig i sving til å stå best rusta til uteliv og blomstrende shorts og bh.

    Nina`s innsats på fengselsfronten med å tilrettelegge best mulig optimalitet for jentene inne, er helt fantastisk bra.

    Retter dessuten en liten salutt til Annelen som virkelig har utvikling med brukere, kurs og seg selv.

     

     

    Foto: Google

     

    REDAKSJONEN OPPSUMMERER;

    Sommer`n står for døra folkens. Det er bare ett lite kort øyeblikk, for neste uke smeller kulda sånn kjapt innom. Sørg da derfor at samvittigheten med å stå imot sommerens flyktige fristelser kan tåle samme solskinn uken derpå.

    Jeg nevner dette, for jeg leste en deling på face fra en Håkon litt lengre oppover i landet, sånn litt til sia for å være helt korrekt;

    «Eg e på kokeponkte for det fina veret, eg har lyst til å gå ut og ta meg ei øl å to, det friste noge heilt for j…ligt. Men eg kan ikkje, eg må ikkje, eg vil ikkje å eg skal ikkje. Berre for eg ikkje tåle det…».

    Jeg lar dette være siste ord i linja på mange, folkens. Forvalt fuglungen godt.

     

    Takk for oppmerksomheten, ses neste helg – STÅ PÅ.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *