• «HELGinnleggelsen» – erfaringer fra perrongen for deling

     

    Alle trenger hjelp og støtte innimellom, noen mer enn andre. Det kan være et vondt bein eller dårlig syn, som gjør at vi trenger assistanse på avreiseperrongen til bedre tider. Jeg har alltid hatt innstillingen på at jeg skal greie meg selv, og det har kanskje vært litt i overkant, for jeg er ikke alltid like flink til å ta imot hjelp, slik jeg skulle ønske i etterpåklokskapen. Så hva slags hjelp er det så vanskelig å ta imot?

     

    Når stoltheten kommer i veien, da blir det kjapt nei. Jeg kan stå midt i noe som er litt vanskelig å håndtere, men gir ikke opp og tar heller ikke imot hjelp. «Skal fikse det sjæl». Sånn var det i hvert fall mye av før i tida når det slingra i valsen, og jeg merker den dag i dag, at mye henger igjen. Det er en fin ting å ta imot hjelp. Ikke bare når du er i nøden og ikke har noe valg.

     

    Når jeg hjelper andre derimot, med hjelp ut – den andre veien, så virker jeg inn motsatt. Alltid på tilbudsia, som vi sier. Det være seg møte på folk i butikken med tunge bæreposer, som helt klart trenger en håndsrekning, for ikke snakke om en sterk arm eller to eller bare rett og slett reise seg på buss, trikk, bane for damer og eldre osv. Til og med menn synes det er greit å bli tilbudt hjelp, men det er bare innimellom.

     

    Mesteparten av tida blir det bare kleint. Husker en kar engang som skulle hjelpe meg i butikken. Jeg hadde fem tunge poser og han hadde en. Jeg målte fyren opp og ned og tok tida på han også, alt innenfor 2-3 sekunder. «Det vakkè bare, bare å kommer her og tilby hjelp..», sa overlegenheten inni seg og kikka samtidig nedlatende på pingleposen hans med det rare i, og det er ikke satt på spissen engang.

    foto: google

    Denne historien forteller mer om mine holdninger og verdisyn den gang, for jeg takket nei. Sa det gikk bra. Og det gjorde det også. Med matvarene, altså. De kom frem. Men gjorde jeg?

     

    Ikke den gang. Jeg var ikke i stand til å slippe andre inn med en håndsrekning. Fyren stod attpå til parkert ved siden av der vi stod, med to ventende smårollinger og en kone inni bilen. Jeg følte meg litt dust, men mest sterk. Det siste vant. I ettertid kunne den hjelpen han tilbød, gitt god læring til småtassene som hadde sett pappaen sin komme ut og hjelpe en annen mann. For spørsmålene hadde garantert kommet.

     

    Og sånn har det trulta og gått gjennom åra. I dag har jeg gudskjelov kommet lengre. Jeg er bevisst på slike gode og levende læresetninger som forbilder gjør med oss, slik som fortellingen om pappaen over og handler deretter. Jeg er ikke så viktig lenger. Lar andre slippe til. Slippe inn.

     

    Jeg blir veldig glad når noen tilbyr seg å hjelpe. Jeg åpner opp for en annerledes raushet. Annerledes enn det jeg var vant med. Gamle historier- og erfaringer lærte meg, at gjør det selv, så blir det gjort – og ikke stol på at andre skal gjøre det for deg. Mang ett opplegg har ryki på grunn av det.

     

    Det er en del sannheter her som gir grobunn for å fikse ting selv, men det er også stor forskjell på å overlate all hjelp til andre, og det å la andre ta del med å hjelpe deg med å nå din destinasjon. Vi alle ser litt dårlig, noen mer enn andre, på livets perrong. Å ta imot hjelp, kan være det lureste du gjør den dagen.

     

    Rusavhengige med sine utfordringer kan billedlig fortone seg som gående med krykker, sitte i rullestol eller være blendet for virkeligheten og går derfor med pekestokk sånn at en ikke skal praktisk talt gå på trynet. Andre må bokstavelig talt ha disse hjelpemidlene i hverdagen, for i det hele tatt greie seg. I tillegg.

     

    I mitt møte med hverdagsmenneskene har jeg opplevd mang en gang de som spør etter hjelp og tar imot hjelp, med stor glede. Samtidig er de generøse med å vise at dette trengte de faktisk hjelp til, for i det hele tatt å få det til. Der andre sier «Nei takk, det går bra» eller «Jeg fikser det selv, men ellers takk», sier de «Tusen takk, det trenger jeg».

     

    Har alltid hatt sans for den ydmyke varianten der. Være svak, men allikevel råsterk. Noen år og erfaringer på livet senere, ser jeg i dag at dette er den største, uselviske styrken i ett menneske; Stole på at andre ikke vil deg noe vondt og la de ta del med å gi deg en håndsrekning på livets perrong og evne en generøs takknemlighet tilbake.

    God helg, folkens.

     

     

    RITA`S HJØRNE;

    Foto: Åge Sivertsen

     

    Livet er kort for noen – ikke nødvendigvis på antall år, men i forhold til hva som var ønsket med hensyn til opplevelser. I dag fikk jeg melding om at en jeg satt veldig stor pris på er gått bort. Det var ingen forvarsler på at hans tid var over, så det ble brutalt for dem som sto han nær – og oss litt fjerne. Hvil i fred kjære Åge – det er mange av oss som vil oppleve at det er en tom stol i september.

     

    Det er mange ”døder” en er den endelige for den enkelte, mens andre er å avslutte noe som har vært og som ikke skal være mer, men at man skal finne nye ting å fylle livet sitt med. Både for den som forlater og for dem som blir forlatt. Det er likesom en tid for alt. Noe er man glad for er over, mens annet kan man være lei seg over at tok slutt. Noen ganger skal man gråte, mens andre ganger kan man se at uten dette ”dødsfallet” så hadde mange verdifulle muligheter gått fra meg.

    Familien Daniel Bendu

     

    Denne uka fikk flere av oss i Retretten oppleve et slikt ”dødsfall” som det sistnevnte. Daniel Bendu avsluttet sitt forhold til rus og kriminalitet, og det ledet til gjenforening med familien, egen bolig, fast jobb, bilsertifikat og utdanning som personlig trener. I dette åpnet det seg mange nye muligheter – for han selv og ikke minst han nære familie. Det ble et stort øyeblikk for alle oss som har fått lov til å følge han frem til å bli Årets lærlingehelt. Han felte noen tårer ved overrekkelsen, men tårene frem til en slik heder har vært av helt andre årsaker enn glede. Vi gleder oss til fortsettelsen – vi vet du har noen store planer Daniel

     

    Så var det to som har valgt å la arbeidsforholdet sitt til Retretten ”død” Egil etter mange år og Liv etter noen få. Begge går inn i en ny tilværelse med mange nye muligheter. Når man har passert de 67 + + + + så skal man hvile på sine laurbær og gjør akkurat det man vil når man vil. Jeg ønsker dere begge en flott og innholdsrik tid.

     

    Uansett hvilken død man har så er det noe nytt som kommer etter. Bilde over, som  fikk jeg av Åge i 20015  synes jeg representerer godt at etter de gamle kommer det noe nytt.

     

    Noen av Pilegrimene på teater og så på Cabaret på Oslo nye.

     

    HER ER UKENS ANDRE DELING;

    Mona, Anders, Annelen, Vigdis, Frank-Rune, Lisbeth holder trykket oppe med god stemning i stua og enda bedre samtaler med brukerne. Vi gleder oss til sommerlige tider og ønsker gamle og nye brukere velkommen til «Vandring med håp». Lurer du på hva det er? Bare ta kontakt. «Det jeg kan si, er at det er blitt veldig populært», avslutter Annelen Anta med ett smil. Pilegrimsgjengen med direktøren fra Diakonhjemmet, Omsorg var på teater.

     

    NA-MØTE «Sinnsro i sentrum», kjøres hver fredag til stinn brakke. God stemning og ivaretagelse. Det er bare å møte opp, fredager kl 1200.

     

    REDAKSJONEN OPPSUMMERER;

    Uken har vært helt rå! Vi har igjen laget noen filmsnutter som vil prege oss i mai. Det er bare å glede seg.

    Så hadde Liv, kontorsjefen vår, sin siste arbeidsdag hos oss på fredag. Vi takker henne for Superduper innsats og ønsker vår nye medarbeider Lillian fra Diakonhjemmet hjertelig velkommen.

     

    Men det er ikke bare Liv som når middagshøyden, Egil har også hatt avslutning på sin strålende innsats her i Retretten ( han tar’e pent med å gå inn i pensjoistrekka med ta noen uker ferie).

     

    Vi ønsker alle godt voksne, til lykke med pensjonist tilværelsen og gleder oss meget til de nye, forventningsfulle medarbeiderne som skal gjøre sitt for brukere og stedet vårt.

    Da ønskes alle en riktig god helg, takk for oppmerksomheten, vi ses neste helg, blir nok noe forsinka siden Rita er over i USA og skal skryte av Norge og Retretten –  STÅ PÅ.

     

    Red

     

    Michel

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *