• «HELGinnleggelsen» – forvaring og annet trøbbel for deling

     

    Botsfengslet tømmes, 2 innsatte igjen, Bayern er fullstappa som vanlig og noen finner kjappeste krabbefelt til livet via Stifinner`n. Resten flyttes litt rundt på, til ulike regioner og gressgrendte strøk. Aldri kuult å havne i Tromsø når du kommer fra Jernbanetorget, for å si det sånn. Utfordringene blir ikke mindre når du sitter inne, men de blir desto viktigere. Noen ganger kan dette ta lengre tid enn vanlig, ettersom hvilken straff du får.

     

    Rita besøker gutta inne jevnlig. Der er det mange «uskyldige og like mange dårlige forklaringer», som hun pleier å si. Men innimellom såes det frø i kombinasjon med kunnskap og god gruppedynamikk, som får de fleste til å våkne opp av komfortsonen, spesielt når varetektstiden strekker ut «og du ble ikke løslatt allikevel».

    God samling i festsalen på Botsen  – ingen vet når dem blir henta ( Rita i 2 raden sammen med Michel)

    For noen topper det seg litt ekstra, når uventet besøk meldes deg fra psykiatrisk hold, på besøksrommet. Vi snakker judisiell observasjon.

    Mange hardbarka unge innsatte, tenker ikke på at de vil pådra seg større straff enn det ubetinget fengsel allerede gir. Når Rita snakker om adferd, avhengighet til rus, vold- og krim med gutta i fengslene, så snakker hun også strafferammene videre. Hun har sin måte å snakke med gutta og er ærlig på hvis hun mener samfunnet er best tjent med at du blir sittendes til du greier å være ute, uten å skade andre eller deg selv.

    Vi snakker gjentagelsesfare. Vi snakker forvaring.

     

    Når gutta da fyrer løs på Rita med «hvor store saker de egentlig har rota seg oppi og hvor lite drøye de egentlig har vært- og kvalifiserer derfor ikke til forvaring», så er hun veldig klar og tydelig på at det er historikken de vil måle. Antall saker i samme gate. Og den er enveiskjørt. Rita har solid erfaring fra små- og store rettssaker opp gjennom åra, og har sett hvor flittig forvaringskortet deles ut. Til og med til førstegangs sonere.

     

    Det som er bra med at Rita følger opp dette, er mange. Det jeg ønsker å si noe om, er at innsatte som står på flyttelista til Ila forvaringsanstalt etter pådømmelse av nettopp forvaring, får muligheten til å planlegge livet- og soningen skikkelig, før de havner på Ila. «Der er det ingen kjære mor», sier hun. «Ett lite bråk eller en solid rapport, så kan det være kjørt for mange år. Derfor er det viktig å begynne tidlig. Da har gutta en sjans til å klare seg, få utganger, permisjoner og mulig prøveløslatelse», avslutter hun.

     

    Det er ingen per i dag som gjør denne jobben som Rita gjør med gutta inne. Hun er der tidlig i varetektstiden og gjør forberedelser og innsikt til livet videre sammen med dem. «Jeg opplyser og veileder gutta inne om forvaring og premissene for dette, for tidligere de er forberedt på en litt annen type soning enn den dem er vant med, jo lettere er det å sette realistiske mål for endring og livsførsel», sier hun.

     

    Får du forvaring her i Oslo- og omegn, så havner du på Ila, ellers er det Trondheim som gjelder. Felles for begge, er at du slippes ikke ut etter endt soning sånn uten videre, som med vanlig ubetingede dommer, der du kan slenge beina på bordet og gi blanke til du slipper ut. Jobben Rita gjør med gutta inne, som i realiteten er de «farligste som samfunnet må beskytte seg mot», begynner tidlig. Så tidlig at endring er mulig før det er for seint. Når jeg spør henne hva hun mener med det, sier hun;

    «Er du ikke forberedt på Ila og på ubestemt tid, hva det gjør med deg og de du måtte ha rundt deg, så blir det mange skuffelser, bitterhet og nag, sammenblandet med skyld og skam du nødvendigvis ikke vil vise, at du blir sittende som ett offer og blir ikke i stand til å gjøre de nødvendig grep for beviselig endring, som forvaring krever for prøveløslatelse».

    I 2011 etter en tøff økt med kunnskapsutveksling

    Etter slik drilling med innsatte inne i fengslene rundt om, klarer Rita å gjøre nødvendige forberedelser med unge og litt eldre innsatte, som fremdeles tror de snart vil slippe ut, men møter en kjip vegg de ikke får tatt mål av, i stedet. Randi Rosenqvist er bl.a. opptatt av å spotte potensielle drapsmenn tidlig – det samme kan sies om Rita og arbeidet hun gjør med de verste gutta inne, tidlig i varetektstiden. Jeg har sett mange gode klikkegrunnlag blitt avverget pga Rita`s evne til å snakke med gutta – og ikke til, som det altfor ofte gjøres med dertil døve ører.

    Det flotte er jo at det virker. «Jeg kan ikke redde alle», som hun sier, før hun legger til i kjent stil «at det er ikke alle som vil bli redda heller». Men de som blir redda, de som får hjelp og kunnskap til å greie seg ute i det fri, de er veldig glade for at Rita var tidlig inne og planla ett ryddig soningsforløp og en sikker tilbakeføring til samfunnet med noe trygt og kjennbart de kunne oppsøke når de kom ut, som Retretten er.

    Dette heier vi på – og med det ønskes alle riktig god helg, takk for oppmerksomheten og STÅ PÅ

    2012 Venter på «taxien» til Ila

    Red

    Michel

     

    RITA`S HJØRNE BLIR RUNDA AV MED LENKER TIL HENNE BLOGGER DENNE UKA OG  UKENS ANDRE DELING I FORM AV KUULE BILDER;

     

    Fra Ritas blogg – trykk på titlene, det har vært en tøff uke i helga holder hun NADAkurs for helse og omsorgspersoner fra hele landet:

    Dette er alvorlig spørsmål

    Et typisk tilfelle

    En pårørende deler

    Sommerfesten  til  Diakonhjemmet Omsorg og en pilegrimstur:

    Fv. Tristan, Frank Rune, Mona, Michel, Annelen, Bjørnar, Petter

    Her kom Lisbeth og Rita med også

    Michel leser diktet Hjelpekunstneren av Søren Kirkegård

    Bjørnar og Direktør Helle Gjetrang, Diakonhjemmet Omsorg

    Ut på tur aldri sur: Tristan og Fran-Rune bærer med seg restemat fra sommerfesten.

    Bilegrim

    Pilegrim

    Pilegrim

     

     

    Et stykke igjen å gå

     

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *