• «HELGinnleggelsen» – gammel dame blir som ny

     

    Det var en sann glede å høre at Prindsen i Brugata skal pusses opp. Ja, til og med få ett eget rom. Inga Marte rommet. Vi snakker dugnad og folka i bånn av bakken. Mang en natt har redda noen kalde sjeler på dette stedet. Siste stopp når sosialdama på legevakta gjør sitt med booking for kvelden. Vi snakker nødhjelp og om mennesker som går den ekstra mila. Hver eneste dag. Min opplevelse med Prindsen mottakssenter, er denne ukas deling.

     

    Når alle andre hospits er fullt opp eller når det ikke er plass til akkurat deg, grunnet sammensetting klientell på huset eller annet uro, det være seg utestående ting fra miljøet til dårlig sladder, som gjør at den eneste åpne døra før kl 2300, blir Prindsen. Lenger borte i gata, har du Blåkors, (og enda lenger bort, hadde vi Kroghen…og et armkast til, så lå du i elva…). Ett sted byens alkiser krasjer campingsenga og det funker det og, når ikke annet gjelder. Blir litt mye rør med alkiser, derfor er tilbudet uskrevent delt mellom de som velger strupen og de som velger armen. Men på en dårlig dag, ligger vi side om side og deler ett felles håp om en bedre morgendag.

    Prindsen i gamle dager, hadde noen brakker helt nederst i kroken i tillegg til ett hovedbygg med enkle, gode rom med tilgang til dusj i gangen og frokost dagen derpå. Felles for slike tilbud, er at du må meldes inn på huset, passe klar i skøytene og ryddig ut etter frokost. Tida er fleksibel, men kl 10 ish – da er det ut, og det er helt greit, for nye doser skal ordnes. De etablerte avhengige som bor ute og er på kjøret, har som oftest ordna seg en dose for kvelden og noen dråper sårt spart til morran, så en kan få litt sving på sakene uten å måtte spy seg ut døra.

     

    Jeg brukte Prindsen mye, til og med rett fra sykehus, og til og med engang kom jeg dit med prekestol. Beina hadde fått sitt med blodpropp, operasjoner og dritt, så det var så vidt jeg kom meg under tak. Da var brakkene gode å ha. Mange med krykker på den tida, og ikke alle greide å komme seg til toppen på hovedhuset, selv om det var heis. Følte mange ganger at dette var siste stopp. For noen ble det akkurat det, også. Det er noe med det å få lov til å dø i fred. Toleransen gjorde det slik at de fleste våkna opp, men det er en sannhet i det jeg skriver.

     

    Bo ute, være rusavhengig og bli dårlig rundt om på kroppen, er ett levende mareritt. Du er jo bare sjuk. Opplever at du bare svinner hen. Med bare smerter. Innvendig og utvendig. Da er steder som Prindsen gull å ha. Gull i rennesteinen.

    Det er ikke alltid en greier å få i seg mat, eller ta en dusj, men det oppleves veldig ok å ha tilbudet til å gjøre det. Ett mål. Neste dag. Neste uke så blir jeg bedre. Da kan jeg.

     

    Da er personalet på slike steder helt utrolig, fantastisk bra. De blir for noen, de viktigste menneskene i livet. De som hjelper deg i gang, møter blikket ditt, ikke er redd for å knytte sin varme hånd i din, selv om møkka renner, for å si det som det er.

    Når du kjemper for livet med sykdom overalt hver eneste dag, så er det den siste brødskiva i livet som gjelder, og den deles som sagt blant flere. Lavterskel tilbudet i Oslo og omegn som jeg har vært en del av noen tiår, inneholder det siste- og det beste livet har å tilby. Det har redda meg mange ganger. I hvert fall min mentale helse.

    Mari og Heidi på Prindsen Mottakssenter

     

    Så tusen takk Prindsen og tusen takk Heidi Hansen & co, som har stått på og ordnet det slik, at siste stopp i Brugata/Storgata for den slitesterke- og svakeste gruppen, skal få sin overnatting og annet tilbud i freshe lokaler. Det gjør noe med huet, når alt er på stell.

    Red

    Michel

     

    HER ER UKENS ANDRE DELING;

    Dattra mi og meg på 17.mai

    RITA`S HJØRNE;

    Oppsummeringen til Michel om brakkene på Prindsen vekker gamle minner hos meg. Det ble jo noen runder der inne for meg også. Jeg kunne skrevet noe om det, jeg kunne også skrive noe om konferansen i Delaware,USA hvor jeg fikk fortelle om arbeidet til Retretten og hvordan vi støttes. Jeg har også vært i Polen med Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI) og snakket for justismyndighetene i flere av østblokklandene, så det kunne jeg jo selvfølgelig ha skrevet om, sist, men ikke minst  kunne jeg jo skrevet om hvem jeg har vært i møte med i Rogaland sammen med Diakonhjemmet, Omsorg.

     

    Men akkurat her jeg sitter nå går tankene mine til en jeg så 17. Mai. En mann jeg har sett på kjøret i fix og trix-stemning. Jeg har sett han på oppturer og nedturer, på vei inn til avrusning og behandling, i fengsel og på vei til overgangsbolig. Alle situasjoner taklet han på strak arm med en selvsikkerhet de fleste kunne misunne han. 17.mai så jeg han i pappa-rollen. Det usikre blikket som møtte meg fortalte meg mer enn 1000 ord. Det røffe utseende hans røpet for alle verden at det var et slitsomt liv som var levd, men øynene viste meg både en hjelpeløshet og ømhet for det lille barnet som han hadde omsorgen for denne dagen og som krevde hans oppmerksomhet. Dette sitter i kroppen min og gjør at det blir vanskelige å skrive om noe i det hele tatt.

     

    Jeg vil takke alle støttespillere av Retretten som bidrar til at vi kan få gjøre en forskjell for mange av de som sloss for endring av livet sitt. Endring som skal hjelpe dem til å bli de foreldrene de ønsker å være for sine barn, bli den partneren de drømmer om å være for den de står nær og den sønn eller datter, barnebarn eller søsken, venn, kollega, medstudent eller gode nabo. For noen er denne veien lang og de trenger god tid med trygge støttespillere og for enkelte er vi nettopp det.

     

    God stemning fra pynting til rydding og alt i mellom

     

    Annelen, Nina, Lisbeth, Anders, Vigdis, Frank-Rune og Mona holder trykket oppe som vanlig, og spår en god sommer i vente med mange nye gjenreisinger. Denne uka har vært preget av 17.mai-feiring som det har vært i 10 år. Det var stinn brakke av barn i alle aldre, fra 0 til 78 år. Vi fikk besøk av alt fra gutter på perm fra fengsel til støttespillere høyt oppe i systemet (som blir sett på som samfunnstopper). Vi ble en skjønn 17.maibukett. Retretten-crewet gleder seg alt til neste år.

     

    kommer snart

    REDAKSJONEN OPPSUMMERER;

    Vi gleder oss til lanseringen av boka til Rita. Den releasen holdes i Retrettens lokaler seff, og overrekkes Helseminister Bent Høie i samme slengen.  Dette får dere vite mer om, men som dere sikkert skjønner; Vi har mye å gjøre.

     

    Til vi ses neste helg, STÅ PÅ – takk for oppmerksomheten og god helg.

    3 tanker om “«HELGinnleggelsen» – gammel dame blir som ny

    • Kristin sier:

      For noen skildringer jeg kjenner lukta av svette og rus. Takk Michel.

    • Tore Gabrielsen sier:

      Utrolig bra det jeg har lest. Dere gjør tydeligvis en kjempejobb for mange. Håper dere får penger og ikke minst hjelp til å pusse opp. Jeg er en tidligere rusmisbruker som havnet på metadon. Men nå i mai er det et år siden jeg klarte også å slutte med metadon.
      Lever nå et flott liv,
      Masse lykke til videre,

      Hilsen Tore

      • Rita Nilsen sier:

        Så flott at du har funnet din vei ut av rushelvete. Her sier vi: Det å bli nyketer er den beste investeringen vi kan gjøre

        Lykke til videre
        Rita

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *