• «HELGinnleggelsen» – muskelbil og påske for deling

    Denne uken var jeg på kurs hos noen drevne folk innen kommunikasjon og ledelse. Opplevde at snakketøyet mitt var som en muskelbil etter mange år inne og på gata. Kjerra trengte rett og slett en overhaling for å passe mykere inn på de norske veiene blant stilige Tesla`r og annet elektrisk snurr. Det hjelper ikke med stille tomgang, når åtter`n rumler skyggene ut av stilling. Sånn er det med tunga også. For ikke å snakke om kroppsspråket. Er du brei i nebbet og har armer som gir klar melding ut og en beinstilling som varsler straffespark, så snakker vi ikke lenger hersketeknikk, men ett språk fra en annen verden; Fengsel- og gata. «Språket du overlevde på».

     

    Hvis vi følger dette bildet, om at kommunikasjonen er en bil, så forsvinner det som engang var en feit, smooth muskelbil, til en tung, forkorta trailer med heavy last og flatt dekk foran, når du bare lar det ture å gå. Du kommer deg av gårde, om det så bare er på felgen, men på ett punkt må det gjøres forbedringer. Dekket må skiftes slik at det blir jevn flyt av den samme tunge lasta og sånn er det med tunga også. Kunne vi bare slengt`n under krana og vaska bort pisspratet, så hadde vi spart oss for mye unødvendig sleik, enten det er hos andre eller til oss sjølv.

     

    Det er godt å ha proffer rundt seg. Coachene i Dale Carnegie fungerte som effektive mekanikere på min muskelbil av kommunikasjon og til tider ustrukturerte måte å få ut budskap på. Tidligere kjørte jeg bare sleiva i bånn og lot det stå til. «Det fløtta seg såpass, at det aleine ga nok effekt». Men i lengden, så holder det ikke. Da blir du bare en veldig stor, tung sak som plutselig skjener ut i veien og punger alle dekka.

     

    Det morsomme, var at kurset ble holdt i gamle Hydro`s lokaler i Bygdøy Allè. Sist gang jeg var der, var jeg bare guttungen og besøkte bestemor som jobbet i den store kantina. Da stod gulost på brødskiva uten persille og den røde saken (paprika) på. Under kursdagene var jeg både krusen og ei svett skive. Men det funka og jeg ble ikke spist opp og ikke spiste jeg opp andre heller, hvis det var det du tenkte.

     

    Sammen med Rita og folka i Retretten, så har jeg lært meg at vi blir aldri ferdig utlærte. Verken som menneske eller kommunikatører. Jeg er heldig som har både psykolog på plass, gode veiledere rundt meg hele tiden, og friske folk uten filter som gir meg tilbakemeldinger på hvordan ståa er. Det gjør opplevelsen med å dra på kurs for å bli bedre oppi huet, straks bedre.

     

    Vi sender bilen på verksted, men lar huet være tross alt rusk og fanteri som jevnlig dukker opp. Jeg oppsøkte dette selv, fikk dekt det av Nav og kom lykkelig ut den andre enden vel vitende om at de beste innen kommunikasjon, gjør dette på daglig basis. Konstant kursing, drilling og trimming av en ellers sliten kjerre snart tom for bensin, slik livet noen ganger kan oppleves. Anbefales varmt til alle.

    God påske, folkens.

     

    PÅSKE HILSEN FRA RITA;

     

    Tema: omsorg for mennesket

     

    Påske – ny høytid. De fleste ser frem til denne tiden. Siste skitur for denne vinteren, båtpuss som forteller at sommeren står for døren eller vårens første besøk på uterestaurant. Glede i luften for de fleste.

     

    Her jeg sitter og forbereder meg til å skrive fordypningsoppgaven min i kristen sjelesorg, tenker jeg litt tilbake på en familie jeg hadde en samtale med for mange år siden. Sjelesorg er egentlig et utrykk for omsorg for mennesket. Kvinnen, barnas mor og ektefelle til mannen sin, trodde denne ektemannen utøvde omsorg for familien sin i noen år. Han reiste alltid opp noen dager før dem på fjellet så hytta de lånte av kvinnens foreldre, skulle være varm og klargjort og han ble igjen en dag og vasket og stengte hytta etter dem.

     

    Det var alltid mye god mat og drikke, litt for mye drikke etter hennes mening, men det var ikke noe hun lagde noe nummer ut av. Inntil det året da det ble drukket alkohol igjennom hele dagen og skiturene med barna og henne ble avlyst hver dag. Det samme alkoholinntaket opplevde hun i juleferier, sommerferier og alle helger. Men hun opplevde påsken som verst for da var de alene inne på vidda og barna hadde kun dem å være sammen med.

     

    Siste året hadde hun forstått litt mer av denne omsorgen han hadde utøvd i flere år. Han reise opp for å gjemme unna alkohol overalt som han smugdrakk da han hentet ved, var på utedoen osv. Nedvasken etter påskedagene handlet om å finne alle de gjemte tomflaskene og få kjørt dem bort før andre i familien skulle bruke hytta om sommeren. Sist år hadde han blitt så syk at han ikke kunne bli igjen alene og da snøen forsvant kom alle flaskene til syne. Så kom de ned til meg, kvinnen tømmer seg for all frustrasjon, sinne og fortvilelse og han utbryter: Endelig er det over.

     

    Jeg må innrømme at jeg tenkte mitt. Så enkelt kunne det ikke være. En utblåsning med en oppsummering at han måtte få hjelp til å slutte eller så måtte han flytte, så sier han bare ”endelig er det over”. Han mente ikke at ekteskapet var over, men livet som smugdranker. Noen år senere traff jeg dem igjen og han var fremdeles edru. Han takket sin kone for livet hun ga han. Snakk om omsorg

    God påske alle sammen

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *