• Når barn føler seg som dårlig pårørende

    Tidlig søndag morgning ringer det. Hei, har jeg kommet til Retretten? Snakker jeg med Rita? Det er tydeligvis dårlig dekning så hun hadde nok ikke fått med seg: Hei du har kommet til stiftelsen Retretten, du snakker med Rita. Det er vanskelig å tippe hvor ung hun er, men utifra stemmen regner jeg med at hun er i tidlig tenårene. Dialekten hennes klarer jeg i alle fall ikke å plassere, men den er langt fra Oslo.

     

    Ja nå har du kommet til Retretten og det er Rita du snakker med – hva kan jeg hjelpe deg med?

     

    Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne for dette er vanskelig, sier hun etter å ha renset halsen.  Du forstår jeg har en bror som er narkoman og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. For noen år siden hørte jeg noen sa at familier med flere barn og hvor et er rusmisbruker, så er det kun rusmisbrukeren som har foreldre. Sånn føler jeg det. Alt dreier seg om broren min. Jeg får ikke noe hjelp.

     

    I går kveld sa mamma at jeg måtte ta meg av broren min fordi hun og pappa måtte i et selskap. Jeg hadde avtale med venninnene mine om å reise til sentrum og se litt på livet, før vi skulle hjem til en av dem og spise mat. Protestene mine gikk ikke inn. Han kunne ikke være hjemme alene i huset, så om jeg ikke ville være hjemme med han så måtte jeg ta han med til sentrum og siden hjem til venninnen min.

     

    Gråten har tatt henne nå og hun snufser. Sier unnskyld og fortsetter. Du skal bare vite hvor mange ganger jeg har tatt han med. Noen ganger har han stukket av og jeg har fått kjeft for at jeg ikke har passet godt nok på han. Andre ganger har han sittet og sovet, eller vært høyt og lavt og trodd at han har vært morsom. Det har vært så flaut at jeg har bare gått. Noen ganger har han stjålet penger fra vennene mine eller gjenstander fra hjemmet deres som han har solgt. Meg har han stjålet alt som er  å selge. Det som har reddet meg fra mobbing og utstøting av vennegjengen er at de kjenner broren min og vet at jeg er fortvilet. Mamma har betalt tilbake pengene som ble tatt fra vennene mine, men jeg har ikke fått noe tilbake.

     

    Nå har jeg stukket hjemmefra. Jeg vil ikke dra på broren min som er 2 år eldre enn meg og vennene mine. I natt har jeg sovet hos en venninne som var hjemme alene, men ingen har sett etter meg. Ingen har ringt. Hadde det vært broren min hadde mamma og pappa kjørt på alle de veier som finnes i vårt distrikt. De hadde ringt 100 ganger, men meg bryr de seg ikke om. Jeg vil ikke bo hjemme lenger, men jeg er for ung til å bo alene. Jeg vet jeg er en dårlig pårørende – jeg skulle hjulpet broren min, men jeg orker ikke mer. Tror du jeg kan melde meg til barnevernet? Tror du jeg kan komme til fosterforeldre eller ungdomshjem?

     

    Dette ble en liten del av en samtale som varte en times tid. Det er så trist at ei ung jente skal sitte å føle at hun er en dårlig pårørende fordi hun ikke vil passe på sin eldre bror lenger. Det er også forferdelig at hun føler at foreldrene ikke bryr seg om henne og at hun tror hun skal få det bedre i barnevernets omsorg.

     

    Jeg vet ikke hva jeg skal råde denne jenta til. Vi fant ut i fellesskap at jeg skulle legge ut denne samtalen i håp om at noen har erfaringer de kan dele med henne. Hun sa at hun skulle reise hjem til sine foreldre og skal fortelle dem at hun har snakket med meg. De vil kanskje se hva noen av tipsene som blir gitt på Retrettens / min Facebook-side.

    Tusen takk for at du vil hjelpe. Send gjerne ditt tips til: rita@retretten.no så skal jeg legge dem ut.

    5 tanker om “Når barn føler seg som dårlig pårørende

    • Ida sier:

      Dette er ikke kvalifiserte råd, men når jeg leste minnet dette meg om min egen historie.

      Når jeg var på hennes alder hadde jeg en psykisk syk bror som gjorde mye rart. Foreldrene våre tok hensyn til ham og kjeftet på meg. Jeg fikk veldig mye ansvar for ham.

      I ettertid tenker jeg følgende:

      Det er ikke alle det er mulig å passe på. Jeg burde aldri fått ansvar for å passe på broren min. De voksne fikk det ikke til, spesialisthelsetjenesten fikk det ikke til. Hvordan skulle jeg ha fått det til?

      Jeg dro. Jeg tror det var bra. Jeg har drømmejobben og et ganske godt liv i dag. Det tok lang tid å komme seg tilbake til videregående og skaffe seg utdannelse (hvis du må forsørge deg selv, så er det litt vanskelig å gjøre flere ting).

      Jeg sliter fremdeles med deler av det som skjedde. Jeg var 16 år når jeg flyttet ut. Selv tenker jeg at det heller var for sent enn for tidlig. Når jeg var 18 flyttet jeg til utlandet. Aldri vært under barnevernets omsorg, så jeg vet ikke hvordan det er.

      Det jeg angrer på er at jeg ikke tok godt nok vare på meg selv, ikke spurte om mer hjelp og ikke kommunisterte nok om mine behov når folk prøvde å hjelpe meg. Jeg skulle fremdeles ønske jeg var flinkere til å ta hensyn til egne behov.

      Jeg ble for sterk av dette. Jeg håper hun får lov til å være et menneske med feil og mangler som ikke kan ta ansvar for en annen ungdom med rusproblemer.

      Dette er skrevet på mobilen, sent på kvelden, men jeg bare følte for å svare.

      Og det hjelper å snakke med noen som lytter.

      ❤️❤️❤️

      • Rita Nilsen sier:

        Tusen takk for ditt innspill. Ingenting er som når en som har hatt skoen på deler sine erfaringer. Ønsker deg alt godt

    • Monica sier:

      Ett råd jeg føler jeg må gi, etter å ha levd livet «halvveis» i altfor mange år, er.. Tenk først og fremst på deg selv kjære deg ♥ forsøk å ikke la deg overmanne av skyldfølelse og fortvilelse over å ikke kunne styre andres liv, for det er bare en selv som kan kontrollere det ♥ man vil så gjerne hjelpe, gjøre alt man kan, men ikke glem deg selv. Så gjør det som det innerst inne i magen din forteller deg du skal gjøre om du har en sterk følelse..Ta kontrollen på ditt liv og dine drømmer først og fremst kjære deg,.. Klem fra Monica, som mistet mange år fordi jeg ikke hadde de tankene den gang ♥

    • Monica sier:

      Ett råd jeg føler jeg må gi, etter å ha levd livet «halvveis» i altfor mange år, er.. Tenk først og fremst på deg selv kjære deg ♥ forsøk å ikke la deg overmanne av skyldfølelse og fortvilelse over å ikke kunne styre andres liv, for det er bare en selv som kan kontrollere det ♥ man vil så gjerne hjelpe, gjøre alt man kan, men ikke glem deg selv. Så gjør det som det innerst inne i magen din forteller deg du skal gjøre om du har en sterk følelse..Ta kontrollen på ditt liv og dine drømmer først og fremst kjære deg,.. Og husk vennen, du har ikke ansvar for at ting skal gå bra for verken de voksne eller søsken. Du kan si ifra, men ikke bær byrden ♥ Klem fra Monica, som mistet mange år fordi jeg ikke hadde de tankene den gang ♥

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *