• Tenkte bare jeg skriver noen ord om hvordan jeg opplevde spiseforstyrrelser og tilbakefall…

     

     

    Jeg har jo hatt både anorexi og bulimi, og var mye ut og inn av psykiatrien på -80 tallet. Jeg ble neddopet på lukket avd. for den gang fantes ingen spes.avd. for spiseforstyrrelser, så de pumpet meg full av både nevroleptika, sovetabletter, og ikke minst bivirkningstabletter pga bivirkninger fra de andre tablettene, som igjen ga bivirkninger…

     

    Da ble jeg jo for alvor syk, men helt annerledes syk enn jeg var i utgangspunktet. Jeg var ganske ekstrem og det startet med at jeg skulle ned noen få kg etter en kommentar fra naboen. Startet med anorexi, der jeg kun spiste kålrot i alle fasonger, for så å gå over til kaffe og røyk. Holdt på slik til jeg ble ganske så tynn, men startet å spise da alle begynte å mase på at jeg var blitt så tynn, for så å kaste opp igjen, og her var jeg da på vei inn i bulimiens verden.

     

    Dermed var jeg i gang med bulimi, som egentlig var mye verre enn anorexi, og her holdt jeg på å ta kvelden mange ganger. Man mister kalium ved oppkast og det er ganske farlig, ellers veide jeg vel rundt 38/39 kg, og 180 cm høy, da jeg var på det tynneste, så det var mye øyne og bein kan man si. Jeg spiste ca. 8-9 kg mat i ett måltid, for så å spy det opp igjen, skylle med vann minst tre ganger, mens jeg hoppet, og spy til det kom blod og galle.

    Deretter kjørte jeg i meg en neve avføringstabletter og gikk ut for å sykle eller løpe alt fra en del kilometer til mil. Til slutt besto døgnet kun av dette og planlegging for neste måltid. Helt umulig å komme ut av tenkte jeg den gang, og jeg fant ikke den hjelpen jeg hadde håpet på. Til slutt pantsatte jeg både gull og solgte eiendeler for å få kjøpt mat…

     

    Terapi handlet bare om å sitte der og snakke om dette, samtidig som mattankene raste gjennom hodet, og jeg visste at jeg skulle gå fra den ene softissjappa til den andre, og tredje bare jeg kom meg ut derfra… Jeg drakk også mye i perioder, men ikke hver dag, og om jeg drakk øl så drakk jeg fort, for så å få rusen, og så spy det opp…ellers gikk jeg over til sterkt brennevin om jeg skulle ha meg en fest, for da trengte jeg ikke så mye. Men jeg drakk altså ikke daglig, men kun til fest. Og sånn holdt jeg på i mange år, med stadige innleggelser og medisinering som ikke hjalp en ting.

    Jeg hadde perioder hvor jeg trodde jeg skulle bli bra, men for hvert tilbakefall så ble alt nesten verre, og jeg begynte også med selvskading.

    Og til slutt mister man egentlig håpet.

     

    Jeg var vel oppgitt og hadde vel også gitt opp selv da jeg traff min eks. som skulle bli mitt neste mareritt, men godt jeg ikke visste det.

    Jeg hadde fått høre at jeg aldri kunne bli gravid, men jeg tok allikevel p-piller, og ble gravid med p-piller… Det merket jeg ved at fyllesyken ikke ga seg, og fy så sjuk jeg ble etter den siste festen. Men siden har jeg ikke festa da, og jeg har visst blitt helt antialkohol fordi jeg fikk nok med min eks.

    Jeg kuttet ut både medisiner, røyk, alkohol, og kaffe med det samme jeg fikk vite jeg var gravid, og fra den dagen dreide alt seg om den lille inni min mage, så du kan si at det hjalp meg til å komme meg videre, men jeg la også på meg 30 kg i svangerskapet. Men etter at eldstemann kom til verden var fortsatt mattankene der, og jeg levde på surmelk, kli og suketter.  Jeg kalte meg frisk siden jeg ikke spøy mer, men var jo ikke frisk.

     

    Men etter en kostholdsendring til gluten og melkefri diett så ble mattankene også borte, og etter det ble jeg frisk fra spiseforstyrrelser.

    Hadde aldri stått i det jeg har stått i uten den kostholdsendringen, for det har vært tøffe tak med en så syk ektemann, pluss yngstemann med spesielle behov. Det jeg fikk en slags tenning av var mat jeg egentlig ikke skulle ha, og det var melkemat og glutenholdig mat, og det fikk jeg en opiumlignende rus av. Melkemat og is for meg, var som alkohol/narkotika..og jeg kan si jeg fikk voldsomme abstinenser da jeg kuttet ut dette, men da betydde min sønn alt for meg, og jeg er supersta, så det sto jeg i… Men det tok nok ett år med berg og dalbane, før det stabiliserte seg. Nå er det snart 30 år siden…

    Selv om få  tror at kosthold kan endre så mye, så er det jo forsket en del år på dette av Karl Ludvig Reichelt på rikshospitalet…

    Her kan man lese litt om det de kaller proteinintoleranse…

    http://www.neurozym.com/

     

    Det som også forskes en del på i dag er immunforsvaret og psykisk sykdom, og vi vet i dag at både faren til gutta, yngstemann og også jeg selv har en del autoimmune sykdommer som kan gi psykiatriske symptomer… Sånn er det også med anorexia, så det kan nok utløses av flere årsaker…

     

    https://psychcentral.com/news/2017/05/14/anorexia-may-have-both-psychiatric-metabolic-roots/120491.html

    https://www.stuff.co.nz/life-style/well-good/teach-me/79433611/Anorexia-nervosa-may-be-caused-by-bacterial-infection-researchers-claim

    http://www.dailymail.co.uk/health/article-2783866/Could-eating-disorders-one-day-treated-antibiotics-Scientists-bacteria-gut-affect-appetite.html

     

    Min yngste kom ut av dyp psykose med en antibiotikatype kalt minocyclin..

     

    Så er det bare å ta kontakt om du lurer på noe, og om jeg kan hjelpe med noe Rita.

     

    Fortsatt god påske!