Hva vil det egentlig si å være en rusmisbruker?

Når du hører ordet rusmisbruker, hvilket bilde dukker opp i hodet ditt?

Er det mannen med heroinknekk i knærne som står på “Plata” i Oslo, eller kvinnen som sitter alene på en benk med et tomt blikk og en pose i hånden?

De fleste ser for seg noe i den gata. Det er trygt. Forutsigbart. Og ikke minst – det skaper avstand.

De der borte. Ikke oss her.

Men hva skjer om vi tar et steg nærmere?

Fakta er at de fleste av oss bruker rusmidler i en eller annen form.

Alkohol er nærmest en del av kulturen vår. Den brukes for å feire, for å trøste, for å koble av.

Smertestillende tabletter – for hodepine, for søvn, for “bare i dag”... Den ølen etter jobb. Vinglasset til maten. Whiskyen for å roe tankene.

Det ser pent og pyntelig ut på overflaten, men hvor går egentlig grensen?

Når blir det ikke lenger nytelse, men nødvendighet? Når går “å slappe av litt” over til å være flukt?

Vi snakker ofte om de som ruser seg – men sjeldnere om våre egne avhengigheter.

Om rutinene vi "må" gjøre. Om trening, mat, sex og rett og slett det meste vi gjør og liker, men som vi lett også kan bli avhengige av.

Om skjermene vi ikke klarer å legge fra oss.

Om hvordan vi scroller oss inn i tomhet for å slippe å kjenne på ensomhet, uro eller kjedsomhet. Den ubevisste distraksjonen fra "å være med det som beveger seg i meg."

Hver gang vi drar tommelen nedover, får hjernen et lite dopamin-kick.

Det er ikke så forskjellig fra rusmidler, egentlig. Bare mer sosialt akseptert.

Og akkurat det er kanskje det mest forvirrende:

Vi kaller noen for rusmisbrukere, mens vi selv sitter med våre egne små rusvaner – bare i finere innpakning.

Bak hvert rusproblem finnes et menneske.

Ikke en diagnose, ikke et statistikknummer.

En person som kanskje aldri fikk samme sjanser, samme trygghet, samme start på livet. Noens sønn, datter, bror eller venn.

Kanskje en mor som ikke klarte å stå i presset.

Og med litt uflaks – kunne det vært deg. Eller meg.

Likevel er det altfor mange som møtes med stigma før støtte.

Vi ser rusen, men ikke årsaken.

Vi ser handlingen, men ikke smerten bak.

Og mens vi rister på hodet og sier “han burde ta seg sammen”, fortsetter vi som samfunn å snu oss bort fra det som faktisk trengs.

For rusproblemer handler sjelden om svak karakter.

Det handler om smerte.

Om traumer. Ensomhet. Manglende fellesskap og mening.

Det handler om et system som har sviktet – igjen og igjen – og som kaller det “brukerfeil”.

Dette er ikke bare et personlig ansvar. Det er et samfunnsansvar.

Et politisk ansvar.

Hvis vi virkelig ønsker endring, må vi tørre å snakke om det som ligger bak:

ikke bare symptomene, men årsakene.

Det krever ressurser. Mennesker. Tid. Og en vilje til å bygge broer mellom akutt hjelp og varig endring – ikke bare plaster på såret.

Heldigvis finnes det mange som gjør en forskjell.

Retretten, for eksempel – her hvor mennesker får verktøy, støtte og mulighet til å bygge seg selv opp igjen.

A-larm, som gir brukerne en stemme.

BAR – Barn av rusmisbrukere – som løfter frem de som vokser opp i skyggen av andres kamp.

Og fellesskapene i AA og NA, som redder liv hver eneste dag.

Men vi kan ikke gjøre det alene.

Støtten kuttes, ikke med skalpell, men med motorsag. Rusfeltet blør.

Organisasjoner jobber på spreng med for lite ressurser, mens budsjettene kuttes og ord som “effektivisering” brukes som plaster på dyptgående sår.

Skal vi få til reell endring, må politikerne våge å prioritere annerledes.

Det handler om å styrke lavterskeltilbudene, og spesielt ettervernet – og menneskene som står i bresjen for å skape forandring.

Så kanskje vi kan begynne her:

med å erkjenne at rusproblemer ikke tilhører “dem”.

At det er en del av oss.

Og at det siste de som sliter trenger, er mer skam. De trenger fellesskap. Mening.

Noen som ser mennesket bakenfor rusen.

Så om dette treffer deg – løft temaet videre.

Del, støtt, snakk, utfordre.

For rusfeltet trenger flere stemmer.

Ikke bare de som har vært der selv – men også oss som tør å si:

«Dette angår meg også.»